Trening, teknologi og bekymring om pasientsikkerhet

I dag morges snakket vi noen minutter på Facetime med A.  Det var nesten som å ha henne til frokost.  Hun fikk se valpen, og vi snakket om dagligdagse ting.  I går fikk hun snakke med en fysioterapeut og er igang med trening.  Jeg synes fremdeles hun er tynn og skranten, men hun spiser, sover og trener.  Sakte men sikkert blir hun bedre, piggere, mer tilstede.
Jeg tar det også som et sunnhetstegn at hun kommenterer hvor hardt arbeidspress pleierne er under og hvordan hygienen og stemningen var dramatisk bedre på Rikshospitalet.  Ofte handler dette ikke om at folk ikke vil gjøre en god jobb men at dårlig ledelse gjør det umulig.  
Uansett årsakt går det åpenbart utover hygienen og pasientsikkerheten.  Tomme tallerkner, matrester og glass blir stående halve dagen på As rom, og når de hentes, blir det ikke tørket av flater, slik at sengebordet er dekket av gamle matrester og ringmerker etter glass.  A søster fant avføringsrester fra forrige beboer på veggene på badet.  Våte brukte håndklær blir liggende hele dagen, og når en pleier er er innom, går de tomhendt ut.  As seng og laken er krøllete og delvis fuktige, men hun ender opp med å forsøke å rette på lakenet selv for å gjøre sengen hyggelig å ligge i.  Antibak beholdere både på avdelingens kjøkken og på As rom er tomme (og de har vært det siden vi kom sist torsdag).  Det er heller ingen antibak ved inngangen til avdelingen, slik jeg la merke til at det var på alle sengeposter på Rikshospitalet.  I går ringte A på en pleier, og det tok 8 ½ minutt før noen kom.  Jeg tenker med skrekk på hva som ville skje hvis hun igjen begynte å blø i spiserøret, og denne lave standaren (sammenliknet med nesten alle sengeposter jeg har vært på) bekymrer meg som pårørende fordi A er utsatt for infeksjoner og for plutselig endringer i almentilstand.  Men, hverken A eller jeg typene som klager.  A klager aldri og det blir problematisk når hun ikke frisk nok til å kunne gjøre rengjøringen på rommet selv.  Hun fortalte meg også at ernæringsfysiologen (som burde ha sett henne fredag), som hun fikk beskjed om skulle komme på mandag, ikke hadde tid til å se henne mandag.

English:  This morning A called us on Facetime and she got to see the puppy and just "hang out" while we had breakfeast.  Yesterday she got started with physical therapy, and she is already working out, using her own yoga mat.  She is still thin and feeble, but she is eating, sleeping well and working out.
A, who never ever complains, is commenting on inner workings of the hospital, and I take this as a sign of recovery.  The staff is clearly overworked, and the rigorous focus on hygiene we experienced at Rikshospitalet seems to be lacking.  Here, bedside trays with leftovers from the last meal are not removed, and when they are, the table surfaces are not cleaned, instead left with old stains and crumbles.  A´s sister K noticed what looked like feces on the bathroom walls from a previous tenant, and old wet towels are left on the floor all day, only to be removed when A mentions it.  I noticed, boh in A´s room as well as in the patient cafeteria that all the anti-bacteria dispensers were emtpy, maybe because the staff uses rubber gloves instead of washing their hands when handling patients. Unlike Rikshospitalet where anti-bac were strategically positioned when entering any sectin of the hospital, such dispensers are missing at Ullevål.  Yesterday, A called for a nurse, and it took 8 ½ minutes before anyone came to her room.  

These observations worry me (possibly without reason) because I have been present twice when she strated throwing up blood, and this could happen again.  I also worry about hygiene.
Neither A nor I like complaining, preferring to fix things ourselves instead.  The problem is that A is well enough to worry but not well enough to do things herself.  But I guess that my worry is a good thing because it means that I am no longer so worried about losing her.