Waiting game

A ligger på sengepost, enerom, sliten, litt omtåket, men frisk nok at hun savner en tannbørste.  H og jeg var innom i dag ved 16 tiden og S og jeg ved 20-tiden.  Da hadde hun hatt en samtale med en lege som hadde fortalt henne om operasjonen og hun hadde spist brødskiven med hvitost.  Hun var trett og tydelig på at hun ikke orker besøk.  Det er mange inntrykk å fordøye og hun begynner å forstå hvor syk hun er og har vært.

A is now slowly recovering, we hope without complication.  So far it is looking good.  She is breathing by her self, she is capable of eating, but she is weak, fatigued and slightly disoriented.

I dag har jeg tenkt på hvordan A har indoktrinert meg.  Da jeg kom ned til Maridalsvannet i dag, var det så vakkert at jeg umiddelbart tenkte at jeg ville ta et bilde.  Men så kom den neste tanken.  "Så heldig jeg er som ikke tok med kamera," sa jeg til min turkamerat T.  "Nå slipper jeg å stoppe."
Mens vi syklet videre tenkte jeg på dette.  Hvordan jeg helt instinktivt hadde valgt å se det positive i at jeg ikke hadde med kameraet, og hvordan det eneste jeg har klart å tenke etter operasjonen er hvor heldig jeg er som fremdeles har A.  Jeg har tenkt på hvordan hun alltid snakker om hvor heldig hun var som overlevet slaget.
"Jeg tror det har blitt en vane," sa jeg til T da jeg tok det opp senere på turen.
"Jeg tror du har rett," sa han mens vi syklet ved siden av hverandre med den lave solen i ansiktet, akkurat passe svette.  "Når det blir en vane er det ikke lenger et bevisst valg, men noe du bare gjør.  En vinkling du bare velger uten anstrengelse, en slags muskel."