Da A ble flyttet fra intensiv til sengepost for noen uker siden, tok jeg kontakt med søknadskontoret i bydelen der vi bor for å sette igang prosessen med å skaffe A en personlig brukerstyrt assistent (PBA) nå hun kommer hjem. Etter slaget i 2009, hadde A hadde en PBA, en fantastisk dame, IA som kom hjem til oss åtte timer i uken for å hjelpe A med ulike oppgaver. Dette ga A en mulighet til å ikke være avhengig av oss andre for å kunne gjøre ærend, ta ansvar i huset, handle osv, og IA hjalp A til å beholde sin verdighet, uavhengighet og en viss mobilitet, og hennes ukentlige nærvær var også en avlastning for meg som nærmeste pårørende.
Da jeg for noen uker siden ringte til den vennlige saksbehandlere i bydelen og fortalte henne at A var blitt syk igjen, fortalte hun at hun måtte få informasjon fra sykehuset og at hun måtte treffe A ansikt til ansikt før et vedtak kunne fattes. "Sykehusene sender informasjonen automatisk," sa hun. "De er pålagt å gjøre det."
Jeg ba henne ringe sykehuset uansett hvis hun ikke hørte noe.
I dag ringte jeg henne igjen, og hun kunne fortelle at hverken Rikshospitalet eller Ullevål hadde gitt lyd fra seg. Hun hadde tilslutt ringt, først til Riksen og deretter til Ullevål, og hadde da fått vite at de forventer utskriving i neste uke. "Det er håpløst når sykehusene ikke gir lyd fra seg, fordi vi da ikke får vite noen ting før folk evt. tar kontakt selv. Da kan viktig rehabilitering bli forsinket," fortalte hun meg.
Heldigvis for meg, var hun, som de fleste i helsevesenet, av den hjelpsomme typen, og hun hadde allerede purret på sykehuset. "Forhåpentligvis hører jeg noe allerede i dag," sa hun, og hun lovet også at hun stikker ned for å treffe A, muligens allerede denne uken. "Vi kan få til et vedtak den 26.10" sa hun, og jeg noterte meg at hun var den første fra helesevesenet som ringte fra en mobil, ikke en fasttelefon.
Jeg synes det er fantastisk at vi har et velferdssystem som til de grader bidrar når det først fungerer. Men, uten motiverte folk som hele tiden har en løsningsorientert holdning og som bryr seg om de de skal hjelpe, kommer både prosessforbedringer og effektiviseringsrutiner til kort.
Da jeg for noen uker siden ringte til den vennlige saksbehandlere i bydelen og fortalte henne at A var blitt syk igjen, fortalte hun at hun måtte få informasjon fra sykehuset og at hun måtte treffe A ansikt til ansikt før et vedtak kunne fattes. "Sykehusene sender informasjonen automatisk," sa hun. "De er pålagt å gjøre det."
Jeg ba henne ringe sykehuset uansett hvis hun ikke hørte noe.
I dag ringte jeg henne igjen, og hun kunne fortelle at hverken Rikshospitalet eller Ullevål hadde gitt lyd fra seg. Hun hadde tilslutt ringt, først til Riksen og deretter til Ullevål, og hadde da fått vite at de forventer utskriving i neste uke. "Det er håpløst når sykehusene ikke gir lyd fra seg, fordi vi da ikke får vite noen ting før folk evt. tar kontakt selv. Da kan viktig rehabilitering bli forsinket," fortalte hun meg.
Heldigvis for meg, var hun, som de fleste i helsevesenet, av den hjelpsomme typen, og hun hadde allerede purret på sykehuset. "Forhåpentligvis hører jeg noe allerede i dag," sa hun, og hun lovet også at hun stikker ned for å treffe A, muligens allerede denne uken. "Vi kan få til et vedtak den 26.10" sa hun, og jeg noterte meg at hun var den første fra helesevesenet som ringte fra en mobil, ikke en fasttelefon.
Jeg synes det er fantastisk at vi har et velferdssystem som til de grader bidrar når det først fungerer. Men, uten motiverte folk som hele tiden har en løsningsorientert holdning og som bryr seg om de de skal hjelpe, kommer både prosessforbedringer og effektiviseringsrutiner til kort.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.