Nå har jeg besøkt A. Hun ser bedre ut.

Kortversjon:  A er fin og stabil, sovende rolig på respirator på medisinsk intensiv 2 på Rikshospitalet.  Ultralyd kl. 1445 viser at skjønten fungerer med god passasje etter at de i natt fikk fjernet nye blodpropper.  A får blodfortynnende og en god del oksygen (ca. 70%, ikke noe sensasjon).  Det viktigste: blodomløpet funker som det skal slik at presset reduseres.  For hver time som går øker sjansene for at skjønten gjør jobben sin uten behov for flere inngrep.  Det er ikke aktuelt å ta i mot besøk på en god stund.  

English: A, on respirator at the ICU at Rikshospitalet, Norway´s leading university hospital, is in stable condition following her second surgery in 24 hours.  The latest ultrasound shows that the flow of blood is satisfactory (sorry doctor friends for my lack of medical lingo:-).  She is getting a bit of O2 in the respirator and blood-thinner to reduce the risks of additional clotting.  

Etter en rolig fredagsmorgen som begynte med at jeg ringte sykehuset (alt var rolig), oppdaterte bloggen, trente, laget frokost til jentene, vasket tøy og harvet over avisene, syklet jeg ned til Rikshospitalet kl. 1230.  Da hadde allerede S stukket til byen for å jobbe med særemnet og H hadde gått tur med Pondus, naboens hund som er en hyggelig kamerat for tiden.  

På intensiven i 4. etasje traff jeg igjen Kjerstin, den vennlige svenske intensivsykepleieren som tok så godt hånd om A og meg i går før operasjonen.  Kjerstin tok meg inn på samtalerom og ga meg en liten oppdatering:  A får endel oksygen, hun holdes sovende, men en lett søvn der hun iblandt åpner øynene.  Deretter gikk vi inn på rommet der A lå bak et forheng, sovende med fine verdier.  Kjerstin hadde satt frem en stol til meg,  og jeg satte meg og holdt A i hånden, myk og passe varm.  "Hun blir beroliget av din stemme og din måte å ta i henne på."  Kjerstin snakket med en rolig stemme, sittende på den andre siden av sengen med ansiktet mot en stor skjerm.  

Bare minutter senere kom det inn to personer med en hudfarget ultralydmaskin.  De trakk forsiktig vekk teppet over As mage og jeg så hvor fint hun var lappet sammen etter operasjonen.  De tok seg god tid og jeg satt i stillhet og betraktet dem mens jeg holdt A i hånden.  Etter en stund reiste jeg meg og fotograferte henne.  Jeg tar bilder fordi jeg synes hun er vakker, fordi jeg tenker hun vil like å se bilder av seg selv (kanskje), og fordi det å fotografere, som å skrive, er en måte å flytte fokus på, en måte å distrahere meg selv på som motvirker stress.  I den private dagboken jeg skriver parallelt med bloggen, dokumenterer jeg med bilder av A.  Det gjør det også mulig å se utviklingen over tid.  I dag så hun bedre ut enn hun har gjort på flere dager.  

Jeg har ikke egentlig hatt kontakt med A siden sist lørdag.  I går, før narkosen, mens vi ventet på at hun skulle opereres, åpnet hun øynene, sløret i blikket.  "Blunk hvis du hører meg," sa jeg, og hun blunket.  Da tenkte jeg at det kanskje var siste jeg så henne. Jeg fortalte henne at det var vår bryllupsdag og hvor heldig jeg følte meg som har fått være sammen med henne.  Jeg fortalte at jentene hadde det bra, at de gledet seg til å få henne hjem.  Jeg snakket om å hvor mye jeg gledet meg til morgenkaffen på trammen på hytta, jeg mimret om bryllupsdagen vår,  da vår eldste datter H, lå på intensiven på Aker sykehus, veiet 1300 gram og måtte ha ekstra oksygen). Det siste jeg sa til henne før hun ble rullet inn på operasjonsavdelingen var, "Vi gleder oss til å få deg hjem."