Jeg sitter ved As seng på Rikshospitalet og snakker til henne selv om jeg ikke vet om hun hører meg. Hun sover, på respirator, etter en natt uten blødninger. Hun er "fin og stabil" forteller den svenske pleieren meg og gir meg et tørk mens jeg slipper ut litt steam og tenker på bryllupsdagen for 21 år siden. Den dagen ble H tatt av respirator for første gang, etter 14 ukers kamp for å overleve. Jeg husker bryllupsmiddagen på gården og hvor vanskelig det var å konsentrere seg om det som skjedde. Akkurat den samme følelsen har jeg nå. Men, jeg er også lykkelig over å være her sammen med A.
Jeg venter nå på å snakke med en anestesilege som vil forklare mer om hva de planlegger. Jeg regner med at det vil ta noen timer før jeg vet mer. Jeg planlegger å være standby på sykehuset slik at jeg er der når hun våkner. Vi er heldige som er her. Vi er i landets mest erfarne hendene, og det gir meg en fin ro.
En liten bønn om å ikke tekste meg akkurat nå. Det er fantastisk at så mange heier på oss, men i de neste timene er det fint om tenker på oss men ikke tekster. Jeg trenger litt stillhet, og jeg må ha telefonen på når legene ringer. Jeg VET at du er der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.