Jeg våkner ofte om natten etter etpar timers søvn. Det kan være en tanke som eser ut i underbevisstheten, nesten som en ubåt som sakte beveger seg mot overfalten. Som sakte kommer opp fra dypet, som sakte nærmer seg en hinne av bevisshet, og på et tidspunkt reflekterer jeg på at jeg tenker, og da er jeg iblandt for våken til å sovne igjen.
I natt var det en ide om at jeg skal lære meg selv videoredigering. Jeg ble liggende å tenke på alt råmateriale jeg har på harddisken. Kom på filmene av bestemor som jeg tok opp noen år før hun døde i 1999 der hun snakket om familien og oppveksten, hun sittende i den grønne lenestolen i Mogen Thorsensgate, i leligheten hun bodde i nesten hele sitt voksne liv, sittende i lenestolen, omgitt av familiebilder, omgitt av sin avdøde manns bøker, med bilder av fisker og steiner på veggene, fortellende om ting som da forekom meg å være trivialiteter, ting hun gjentok og sa ofte, men som ved en senere gjennomhøring er viktige hendelser.
Forleden fikk jeg fem DVDer fra min onkel i Stavanger med gamle 8-mm filmer tatt av min egen morfar -- familiehendelser fra 1937 til 1975 ca som han trofast filmet - små snutter av familiehistorie -- fra min mors første skritt fra før krigen, skigåing i hagen på Snarøya med småsøsken i krigsårene, turer til Danmark etter krigen, bilder fra barnepensjonatet der min mor og hennes bror ble plassert på slutten av 40-tallet mens foreldrene skilte seg, turer i Danmark med den nye konen, bilder fra Stavanger, et 17. mai tog på begynnelsen av 50-tallet, folk som fremdeles ikke har tatt velstand og fred som en selvfølge, min mor som tenåring, gamle biler, folk som røyker over alt, folk i nøysomme klær, en befolkning herdet av fem års krig, byggingen av huset i Stavanger, feiring av takpålegging, røykende håndtverkere med øl i nevene i den uferdige stuen, snutter fra golfbanen i Stavanger, tenåringsbarn og nye barn, en snutt fra et høyfjellshotell, fra et skirenn med unger som raser ned en slak bakke, folk som detter, et kutt fra sildefiske på Vestlandet, fra hytta på Blefjell, min tante, nå pensjonert, som ung pike, roende på et vann, alle smilende inn i kamera, lydløse filmer, med pålagt svulstig musikk fra firma som har digitalisert filmene, alle disse glade barna, alt håpet som stråler ut av disse filmene, all denne uvitenheten om skjebnen, om livet som kverner, om sykdom, ulykker, uvennskap, og samtidig, lykke, denne intense gleden disse menneskene har av å være sammen, smilende til kamera, til min morfar som fanger opp disse øyeblikkene som der og da antagelig fremstår som uvesentlige, som der og da til og med kan oppfattes som distraksjoner, min morfar som kanskje tenkte på et viktig møte eller en økonomisk forpliktelse mens barna løp rundt, maste.
Men når vi sitter i stuen nå, 60 år senere, når jeg kan se min mor så lykkelig, se utviklingen, slår det meg at disse øyeblikkene, det er det som er livet. Det var disse små øyeblikkene vi savnet aller mest da A ble syk, det er disse øyeblikkene det er så lett å glemme -- hverdagen.
Vi har funnet frem til en ny hverdag etter slaget. Det har tatt oss nesten fire år, men jeg merker at vi begynner å akseptere vårt nye liv. Vi har begynt å finne vår nye balanse. Jeg har begynt å innfinne meg med at livet blir annerledes. At jeg må gjøre mange ting alene. At A og jeg ikke kan gå på tur sammen. At jeg ikke kan ta med meg A når jeg reiser. At drømmen om å bo på en båt eller loffe rundt eller gå i fjellet ikke blir noe av for vårt vedkommende. At vi må finne på andre ting, og at vi først og fremst må nyte hverdagene sammen.
Men selv om vi sakte men sikkert har kryssfadet oss inn i et nytt liv, glemmer vi ikke hvilken reise vi er på. Selv om A snakker mindre og mindre om slaget, er det fremdeles en dominerende del av vår hverdag. Hver gang hun skal bevege seg minnes jeg på at hun ikke klarer å holde balansen. Hver gang hun sier noe minner hun meg på at halve ansiktet fremdeles er lammet. Hver gang jeg ser henne i øynene trekkes blikket mitt mot hennes lamme øye og øyeloddet som hun hver dag må lime på øyelokket for at det skal kunne lukke seg og få fuktet øyet. Sjeldnere og sjeldnere må jeg minne meg selv på at det er kvinnen jeg elsker som befinner seg bak det asymetriske ansiktet og den slagrammede kroppen som hele tiden holder som oppreist uten at det er en selvfølge.
I går etter at vi hadde lagt oss, sa jeg, - du snakker så høyt. - Det er fordi jeg hører dårlig, sa hun. - Ja selvfølgelig. Jeg glemmer det, jeg glemmer at også halvparten av ditt stemmebånd er påvirket av din lammelse, sa jeg og tenkte at det var deilig å glemme slaget i blandt.
Da jeg kom hjem fra jobben i dag, sittende i bilen i innkjørselen, kunne jeg se A som stod ved kjøkkenbenken slik hun alltid står der når jeg kommer hjem fra jobben. Vi har en rytme nå. Opp halv syv. Jeg serverer frokost, hører på radio (P2 - vi savner kåseriet!!!) og smører matpakker. Jentene er ute av døren 0730, blide og mette. Omtrent når de går kommer A ned og får servert frokost -- omelett og kaffe. Vi hører på radio omtrent til 0800 og leser avisen og småprater til halvni, noenganger til ni. Da begynner min arbeidsdag og A skriver ofte på morgenen før hun drar på trening. I dag jobbet jeg hjemme frem til 1030 og kjørte henne til sentrum hvor hun hadde logopedtime. Jeg er som regel tilbake fra jobben kl. 1730. Da har A laget middag. På mandager får hun besøk av H -- en veninne som går tur med henne og kjører henne til yoga. Tirsdager har hun en brukerstyrt assistent -- fra Bydelen -- som hjelper henne med handling, ærender og ulike ting i huset. Onsdager er hun på yoga og synsped. Torsdag er hun på logoped. Da kjører jeg henne ned, og hun tar buss eller taxi (svindyrt etter at hun har brukt opp sin kvote med TT kjøring for 2012). Fredag er hun på balansetrening og akupunktur. G, moren til A kjører henne flere ganger i uken.
I dag da jeg kom hjem, ble jeg sittende i bilen mens jeg så på A inne på kjøkkenet. ´Vi har det egentlig ganske bra,´ tenkte jeg. Og det har vi. Vi har det hyggelig sammen. Vi er opptatt av barna våre, og de klarer seg bra, selv om de har fått seg en trøkk. Jeg føler intens mening med livet, kjenner på ansvaret med å være "klippen" i jentenes liv og liker den følelsen -- selv om vi var et enda mer robust team før. I dag hjalp jeg S med lekser, hjalp H med datamaskinen hennes, kjørte henne på trening kl. 1815, hentet henne på trening kl. 1930. Vi spiste en sen middag sammen alle fire. Vi spiser alltid middag sammen. Etter middag leste vi aviser. Ryddet av bordet, pratet sammen. Jeg leste en artikkel høyt. S så på Simpsons, vi drakk kaffe. Spiste pepperkaker. A hadde tenkt adventslys.
Slik går dagene. Vi snakker om hvem som ønsker seg hva til jul. Snakker om hva vi skal gjøre i feriene. Hvordan vi skal organisere økonomien. Hvordan vi skal komme oss til hytta til helgen. Hva vi skal spise i morgen. Vi snakker om konflikten i Syria, i Egypt. Vi legger oss ved ti tiden. S roper at hun er i seng, og jeg kommer inn til henne, gir henne en klem, spør om jeg skal lukke opp vindet, slår av lyset, rydder ferdig på kjøkkenet, gjør det klart til en ny morgen, slår av lyset, låser, sjekker peisen som har holdt huset varmt hele dagen, hører A som romsterer oppe, som bruker lengre tid enn meg, jeg kommer meg opp, får sendt etpar siste eposter, gjør meg klar, og ved halv tolvtiden -- etter at jeg har dryppet henne i de lamme øyet med en fuktighetskrem, etter at hun har trent opp øyet med en spesiell snor med ulike treperler på som hun fokuserer på og veksler mellom å fokusere på ulike avstander, etter at lest høyt fra en bok, "Antifragility" -- noe vi har begynt med i det siste -- sier vi godnatt, kjenner den kalde vinterluften kjærtegne våre nakne skuldre i dynekanten, legger oss godt til rette, og i det jeg sovner, merker jeg denne roen og lykkefølelsen som ligger i erkjennelsen om at livet -- slag og faenskap til tross -- for oss er ganske enestående. -- Vi er et godt team, er det siste A sier før hun sovner momentant.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.