Lørdag på hytta

"I dag ser ansiktet ditt mye bedre ut enn for en uke siden," utbrøt As veninne I da hun kom innom i dag morges for å ta A med på svømming i Son.
"Kanskje fordi jeg har sovet mer," svarte A. "Jeg merker at ansiktet blir bedre. I går hørte jeg om en dame som hadde fått slag og som var blitt helt frisk etter tre år. Det er håp. Jeg føler på meg at jeg kommer til å bli bedre."
Nå er jeg alene her på hytta. H er hos besteforeldre på gården, S er med en veninne på hyttetur og A er på svømming med I. Utenfor minner lyden av vinden i trærene meg om at det er høst, om at tiden sleper seg lynraskt avgårde, og at det er mange ting som er større enn oss.
Uken har vært travel. Liten tid til refleksjon, liten tid til å skrive, liten tid til noe annet enn å forberede forestillinger, fremføringer, presentasjoner, lite tid til annet enn å handle, lage mat, gå kjappe turer med Dixie, snakke med A, hjelpe S med lekser, lese igjennom noe H har skrevet. Med unntak av en skarve sykkeltur har uken vært kjemisk fri for fysisk trening. Neste uke blir bedre.
I går kom jeg rett til gården etter jobbing utenbys med overnatting fra torsdag til fredag. As mor var hos oss både onsdag og fredag for å kompensere for mitt fravær, og i går kveld fikk jeg mat på gården før A og jeg tasset tilbake til hytta etter å ha sett Mona Salin, Arne Treholt og ikke minst Anne Holt på Skavlan.
Jeg våknet i dag morges av A som lå og gjorde øvelser. Med øynene - veksling mellom å fokusere langt unna og nært, med munnen - ulike lyder, rrrrrrrrrrrr, og bruk av speil.
"Jeg har fått mer rynker i pannen?" spurte hun. Jeg så på rynkene som hadde kommet en millimeter lengre ut på den høyre lamme siden av ansiktet. "Jeg føler at ansiktet mitt er bedre," sa hun. Senere: "Kan du kjenne om venstre armen min er varm eller kald?"
Jeg kjente på den. "Den er varm."
"Det er rart fordi den føles helt kald. Jeg vet at jeg spør deg om det hele tiden, men det er så rart."
Vi var oppe ved halv ni tiden. A sjanglet ut til utedoen barbeint mens jeg observerte henne fra kjøkkenvinduet. Sjanglet hun mindre enn i sommer? Vanskelig å si.
Jeg laget en omelett med bacon, løk og paprika. Pyntet med basilikum, tomater og agruk. Laget latte med varm skummet melk. Juice. Vi satt ved spisebordet. Jeg så en hakkespett utenfor. Vi så på de gule bladene mot de hvite bjørkestammene. På de store grantrærene som bøyde seg med vinden. A kommenterte de gule staudene hun plantet forrige helg. .
"Jeg kunne godt ha kjøpt flere stauder. De er perfekte her."
"Vi er ganske heldige," sa jeg. "Jeg er heldig som har funnet deg."
"Du er ikke så heldig. Det har jo vært mye kluss," sa A. "Helsen min er ikke akkurat til å stole på."
"Men det spiller ikke noen rolle," sa jeg. "Jeg ville ikke ha byttet deg bort mot noen. Tenk så enkelt det er å være sammen. Det føles bare helt naturlig."
"Ja, vi er et godt team. Og jeg kunne ikke ha vært sammen med noen andre. Og tenk hva vi har opplevet sammen i disse årene. Jeg tror ikke jeg kunne ha klart å håndtere slaget slik jeg gjør hvis jeg ikke hadde opplevet det vi opplevde med jentene. H som var så dårlig. Det første året. Først fem måneder på intensiven. Deretter hjemme uten mulighet til å gå ut. Medisiner hver tredje time. Pumping, redselen for at hun ikke skulle bli bra. Vi har vært igjennom så mye, og alt dette har forberedt oss på det vi går igjennom nå."

Noe jeg har tenkt på i det siste: Hvor mye lettere det er å jobbe sammen, være sammen når man har den samme informasjonen. Hvor mye lettere det har vært for oss å koordinere, informere alle rundt oss gjennom å være transparente i vår deling av informasjon; alle har visst det samme via bloggen, og det har spart oss enormt med arbeide, spart oss en masse forklaringer, og det har gjort at de rundt oss har følt seg trygge i forhold til oss.

Om litt over en uke drar vi til Kirkenes. Derfra tar vi Hurtigruten til Bergen. Fem høstferiedager ombord hvor vi skal spise, drikke, feire at det er 15 år siden vi giftet oss (bryllupsdag 29.9), lese høyt for hverandre og nyte utsikten, samværet og roen. S har allerede lånt "En Verdensomseiling under havet" av Jules Verne på biblioteket for høytlesning ombord. Den gamle sannheten gjelder fremdeles: Det er viktig å hele tiden ha ting å glede seg til. Og: ingenting er viktigere enn å være tilstede i livene til de man er glad i.