Mandag: En fantastisk morgen

Jentene sover enda, det er helt stille i huset, og jeg føler meg ganske våken etter en regntung men fin helg på hytta.  Den største fremgangen for A er at hun ikke blir så fort sliten.  Hun er ved ganske godt mot selv om hun fremdeles kan være litt gråtelabil.  Det er vondt å tenke på hva hun har mistet.  Det er lett å assosisere alt til slaget.  I blandt spøker jeg det bort, i blandt gir jeg henne en klem.  

Men det går fremover.  Det siste er at hun kan si "R."  Dessuten påstår hun at hun er i ferd med å få tilbake kontakt med noen av musklene i den høyre delen av ansiktet.  

S, A og jeg var forøvrig på sopptur i går.  Fant en masse piggsopp som jeg renset, forvellet og frøs da vi kom hjem.   Pellet vekk edderkopper og barnåler, inspiserte de små gule soppene før jeg dampet de slik at de falt sammen. 

Nå ligger det en travel uke foran oss før S og jeg drar på klassetur til Rondane på fredag.  Dagene går.  Vidda ligger der fremdeles.  Denne høsten kommer i stor grad til å handle om å forsone seg med det som har skjedd. Det er en lang prosess, en prosess vi må igjennom før vi kan komme oss videre.