Tirsdag på hytta - etter middag

"Vil du ha en kake?" spør A.
"Er du sulten?" spør jeg.
"Nei"
"Ikke jeg heller," sier jeg, og tar et kakestykke alikevel.
Stemningen er god, vi har spist hjemmelaget lasagne og nå bøtter vi i oss jordbær som svigerfar har levert fra gården.
"Hvorfor føler vi smerte," spurte S tidligere i dag mens vi kledde oss om etter et bad i sjøen. "Går det an å bestemme seg for å ikke føle smerte pappa?"
"Jeg har ofte tenkt på det samme," svarte jeg. "Og jeg har forsøkt å ikke erkjenne at noe var vondt, men har ikke klart det. Ofte er det heller ikke ønskelig. Hvis du forsøker å late som noe ikke gjør vondt, bruker du så mye krefter på å undertrykke smerten at du blir helt utslitt."
A er merkbart bedre i dag. Jeg ser at ansiktet hennes er bedre på morgenkvisten og kommenterer det.
"Du ser bedre ut i dag," sier jeg.
"Ja, jeg føler også at jeg stadig får mer krefter."
"Øyet ditt er mindre slapt. Ansiktet ditt er ikke så asymetrisk som det har vært. Men talen din bør vi få gjort noe med. Vi må finne en annen logoped når sommeren er over."

A har vært uten logoped etter at den kommunale logopeden i Nydalen foreslo healing.
"Du har så mye helende krefter i deg selv at vi ikke trenger å bekymre oss over dette," skal hun ha sagt til A.
S har nå endelig fått en iPad som sin storesøster, og hun er allerede i gang med å lese bøker på engelsk. Hun klarer å forstørre opp bokstavene nok til at hun - med nesetippen helt inne i skjermen - kan klare å lese på egenhånd.

Jeg har vært en kjapp tur i byen i dag, skal innover en tur i morgen også for å kjøre A på behandling. Men fredag blir ukens første dag uten ærend i byen. Det blir fint.

Vi er nå inne i vår andre uke med ferie. A sier hun bare vil være her. Jeg nyter at det ikke skjer noe. Har kjøpt mer kjøkkenutstyr, og skal lære meg å bake skikkelig godt brød i sommer. Har fått løpt flere ganger denne uken, tar situps om morgenen, og ser lyst på livet. Det gjør vi alle sammen. Jeg har også kjøpt løpestreng til Dixie, så nå er det slutt på utfluktene hennes.
Akkurat nå sitter vi ved spisebordet. A leser avisen, frisk nok til å indigneres over en kommentar, hissig nok til å krangle over isen med meg, frisk nok til å klippe plenen i dag, frisk nok til å rydde huset mens S og jeg var i byen, og det tar jeg som et godt tegn selv om jeg ser at hun sliter seg ut. Hun har problemer med å slappe av hvis hun ser at noe skal gjøres. Det er litt slitsomt for meg fordi det betyr at den eneste måten jeg kan få henne til å slappe av på, er å ha alt på stell hele tiden.
Men, nå er klokken snart halv ti, og jeg er på vei i seng. Der skal jeg sloss med myggen før søvnen tar meg, og det gleder meg til.