Mandag hos kiropraktor

Klokken er ti og vi er hos kiropraktor.
"Vi driver med funksjonell fysiologi," sier M, kiropraktoren. "Interaktiv metronom" står det på skjermen hans, og A får tilbudt en stol og setter på seg et headset og en slags hanske med ledning tilkoblet en datamaskin.
"Nå hører du et slag og så skal du klappe i takt med metronomen," sier M. "Etterhvert går vi ned i tempo og da blir det vanskeligere."
Jeg sitter bak, som en slags smugtitter.
"De fleste ligger litt foran," sier M. "Bortsett fra austister," legger han til. "De ligger litt bak."
"Det er naturlig å ha økefot, alle har det," sier jeg. "Bortsett fra rocketrommiser. Du kan høre om det er en rocketrommis som banker på døren din fordi bankingen sakker. Og rørleggere kommer jo også ofte forseint." Vi ler. Det er en god stemning. A klapper takten. Først klapper hun hendene. Deretter på låret. Deretter skal hun tråkke på en matte. Og deretter baklengs. Så høyre hæl.
Hun har på seg en fin sommerkjole i dag. Håret henger ned foran den lamme delen av ansiktet, og et øyeblikk ser hun helt normal ut, som den "gamle" A, og jeg tenker om hvor fort ting forandrer seg.

I bilen inn fra hytta snakket vi om menneskers evne til tilpasning.
"Det er rart hvor fort vi glemmer gamle kjøremønster når nye veier introduseres," sa jeg i det vi kjørte inn i den nye tunellen på Vinterbro og jeg forsøkte å huske hvordan det var før den ble åpnet.
"Mennesker har en formidabel evne til omstilling," sa A gjennom munnviken mens hun satt og betraktet sitt eget ansikt i speilet i solskjermen.
"Se bare på oss," sa jeg. "Uansett utfall, tror jeg vi vil bli like lykkelige som vi var. Selv om du ikke blir helt som du var så tror jeg vi kommer til å innstille oss på det."
"Ja, det tror jeg også. Når du leser fra dagboken er det utrolig hvor mye jeg har glemt. Jeg tror jeg kommer til å glemme dette også. Jeg er jo en optimist."
"Ja, det skal du ha. Du er mer optimistisk en noen jeg kjenner," sa jeg.
"Men det har vært et jævlig år. Utvilsomt det verste i mitt liv. Fy faen så mye juling jeg har fått!"

M har satt metronomen på 50. A får ulike lyder avhengig om hun er foran eller bak slaget. Jeg ser at hun konsentrerer seg.
Når vi er ferdige, går M igjennom resultatene. Nesten ingen slag er presise.
"Det du trener her er lillehjernen," sier M.
"Samsynet mitt er fremdeles ikke helt på plass," sier A.
"Lukker du ett øye når du leser," spør M.
"Ja, jeg ser nok best på venstre øye," sier A. "Men jeg klarer ikke å lukke igjen det høyre, så jeg må hjelpe til med hånden. Egentlig er jeg nok høyreøyet."
Vi snakker videre om det å trene finmotorikken gjennom å kunne jobbe med rytme. Det virker fornuftig det M sier.