Mandag, tredje ferieuke

Vi er hos kiropraktor på KA Klinikken i Oslo (jeg skrev feilaktig fysioterapeut i siste innlegg). Jeg sitter bak A og ser hennes brune rygg mens hun klapper takten til en metronome. Jentene har overnattet hos besteforeldre i natt, og vi har hatt en rolig morgen. Været har vært strålende de siste dagene, og vi har tilbragt fra fredag til søndag på Hvaler hos gode venner som har tatt seg godt av oss og som har fortalt oss hvor dramatisk mye bedre A har blitt siden de så henne i Februar.
A har krabbet over svaberget, badet, og utvist vesentlig større utholdenhet enn før. I dag morges kjørte vi inn til byen fra hytta ved halv-ni tiden. Jeg laget latte i termokopper, smurte brøskiver (hjemmelaget firkornsbrød) og luftet Dixie opp til postkassen.
Da vi hadde kommet ut på motorveien, sa A, "jeg har glemt mobiltelefonen. Det ville jeg aldri ha gjort tidligere. Jeg tror det er fordi jeg ikke klarer å tenke på så mange ting samtidig lenger. Og spesielt hvis jeg får dårlig tid blir det vanskelig. I går glemte jeg vesken min da vi var på middag hos T og Ø. Det ville jeg heller aldri gjort før."
"Det er som om du må bygge opp to kompetanser samtidig," sa jeg. "Ikke bare må du lære om helt basale ferdigheter som koordinasjon, timing og balanse, du er også i ferd med å få en innsikt som veldig få andre mennesker på din alder har. Det å ha en alvorlig sykdom tror jeg gir deg en helt vesentlig kompetanse. Se bare på de to viktigste amerikanske presidentene i det forrige århundre -- FDR og JFK -- i tillegg til å være ekstremt kompetente hadde de begge alvorlige sykdommer. Det du er igjennom kan komme til å gi deg en tyngde som er få forunt."
"Jeg er spent på hva jeg kan drive med når jeg blir frisk. Hvis jeg blir frisk. Vi får jo se hvor frisk jeg blir først. Men jeg føler at jeg blir sterkere for hver dag som går, og at det å være sammen så mye som vi er nå er veldig deilig."
"Jeg synes det er veldig deilig at du er mer tilstede. At vi kan ha gode samtaler igjen. Jeg har virkelig savnet det mest av alt i det året som har gått."
"Jeg har savnet meg selv. Jeg har vært så inne i det å bli frisk, så fokusert innover i meg selv at jeg ikke har hatt overskudd til å tenke på noe annet."
"For meg har det vært viktig å ikke glemme hvem du har vært. Jeg må innrømme at ditt ´syke´ jeg har hatt en tendens til å overskygge ditt egentlige jeg. I blandt har jeg måttet se på bilder av deg for å minne meg selv på hvem du egentlig er. Det er en trening å klare å se forbi sykdommen slik jeg opplever at profesjonelle helsearbeidere er trent til å gjøre."
"Du vet, tidligere har jeg ofte følt at jeg har vært familiens grunnfjell. Nå er det du som er det, og jeg har ofte vært bekymret for at du skulle oppleve det som for slitsomt. Jeg opplever nå i større grad enn før at jeg trenger deg for å kunne gjøre dagligdagse ting. At det er når jeg har deg i nærheten at jeg kan gjøre de vanlige tingene. Sånt sett er du en slags krykke for meg, og det er jo ikke slik jeg ønsker å ha det i det lange løp. Slik jeg kjenner deg liker du heller ikke å være en krykke. Mitt mål er å bli selvstendig igjen, finne min egen nisje, være uavhengig."
Her på kontoret, påpeker kiropraktoren M hvor mye bedre A har blitt.
"Fremgangen er påtagelig," sier han. "Du er mer avslappet og slagene dine er jevnere."
Etter timen her i dag skal vi hjemom en tur.
"Kanskje jeg rekker å klippe plenen mens du gjør noe annet," sa A optimistisk i bilen på veien inn i dag og det fikk meg til å tenke at hun får stadig mer energi.