Fredag, endelig fredag

A sitter og forsøker å fylle ut NAV skjema. Bokstavene er for små og språket er vanskelig å forstå. Hun er på vei ut på ski med en veninne.
"Jeg merker at jeg er sliten når uken er over," sier hun. "Tror du jeg trenger skismørning idag? Det skal bli deilig å sove ut i helgen."
Det fortjener hun. Hun har hatt avtaler alle dager kl. 0900 med fysioterapeut, yoga, synspedagog, eller skiturer som i dag. Senere i dag skal hun på ukens akupunktur."
Ansiktet hennes blir bedre for hver dag som går. Hun begynner å få igjen samsynet. Selv er jeg snart lei å snakke om ansiktet hennes i minste detalj, men forstår godt at det er det som er viktigst for henne.
"Ser du noen forskjell," kan hun spørre meg når hun står foran speilet på badet. Hun forsøker å rynke ansiktet, eller smile. Jeg ser fremdeles to halve ansikter -- den ene delen er A slik alltid har vært, mens den andre delen er som en maske, et annet menneske,flatere, mindre uttrykksfull.
Men rynkene sprer seg til den siden som har vært ute av spill.
"Nå klarer jeg nesten å blunke," sa hun gledesstrålende i går. Hevelsen går litt tilbake hele tiden. Venner påpeker endringene etter bare noen dagers fravær. Synspedagogen er over seg.
Men vi venter på penger fra NAV. Vi vet ikke om vår fastlege har sviktet eller hva som skjer. Det er ikke alltid lett å betale alle regninger i tide når NAV ikke betaler i tide.
Ellers går ukene. Ingen nyhet der. Vi lever i limbo, jeg rydder, lager mat, handler, holder fortet, kjører barn og kone hit og dit, men får også god hjelp av G, As mor. Det hjelper godt.
"Jeg er jo heldig," sa A i går kveld. "Ikke bare har jeg min egen kjernefamilie, men jeg har også storfamilien som stiller opp. Alle er ikke så heldige."
Nå sitter jeg på kjøkkenet hjemme. Ute av vinduet ser jeg A som stavrer seg avgårde på ski. Hun er opptatt av å være punktlig, men dagens skigjest er nesten 20 minutter forsinket. Jeg ser at hun er kald, men hun er opptatt av at folk skal vente minst mulig på henne.
"Det er en grunn til at bloggen heter ´Forsinket,´" sier jeg. "Ting tar lengre tid når du har slag. Det er ikke til å komme fra."
Jentene lever ellers sine liv og er tøffe. H, 14 år, leier moren sin uten å være flau. De snakker begge åpent om slaget til venner. Jeg er ganske stolt av dem og deres evne til å håndtere situasjonen. H har vokst på den. Hun hjelper mer og mer til i huset. Tar ut av oppvaskmaskinen, bærer ut aviser, mater Dixie, lager frokost.
Nå skal dagen starte. Jeg har allerede vært oppe i snart tre timer. I går kveld, etter å rushet hjem fra jobb, handlet, laget middag, kjørt H til konfirmasjonsforberedelse, ryddet kjøkkenet, kjørt A til yoga, hentet S hos en veninne, hentet H, kjørt en av hennes veninner hjem, etter å ha laget kveldsmat, traktet te, lest for S, snakket med H, kom jeg meg endelig ut på ski med hodelykt ved 22-tiden. Gikk min vanlige times lange tur, og da jeg kom hjem litt over elleve, hadde A satt i gang en dårlig film. Den var ferdig først ved halv ett tiden, og vi var i seng ett. Merker at også jeg gleder meg til en rolig helg.