Torsdag på kafe

Kl. 1530. Etter fullt kjør idag nyter jeg en halvtime på kafe med en sen lunch. Overnattet i Oslo etter en hyggelig middag med en god venn, forsøkte å stå opp syv, sovnet igjen, og klarte å komme meg opp kl. åtte. Slaraffenliv! Jobbet frem til nesten tolv med en trykksak med deadline idag, dro deretter til bestemors leilighet for å hente sofaen, en super lenestol og to meter med Encyclopedia Britannica fra 1974 til hytta.

Leiligheten var i oppbrudd. I gangen var den fine kommoden borte, det var bare et hvitt omriss igjen der den hadde stått. Tilbake stod det sorte søplesekker, fulle av ting ingen ville ha. I spisestuen, på bordet hvor vi hvert år i mange år hadde våre årlige juleselskaper med oksestek hadde min far og hans søsken satt ut de tingene man kunne forsyne seg av, et slags Vestkantorg i miniatyr: Drammeglass, ukurante vinglass, etpar strikkepinner, to norske flagg, en tekanne, en jerngryte, en bærplukker av eldre dato, to vaffeljern fra før elektrisiteten kom til Frogner, en liten vinrød holder til kvadratiske papirlapper som hun pleide å ha ved siden av telefonen på kjøkkent, små esker til smykker, korkunderlag til pjolterglass, julepynt, bokser med nedskrevne blyanter, noen glasskarafler, sherryglass med inskripsjoner, en pokal fra Ready, 1958, former til julekaker, gammeldagse kjøkkenredskaper i hvitaktig metall -- engang hypermoderne, innkjøpt av en ung husmor med fremtiden foran seg -- nå liggende som en død fisk på land, betraktet av kritiske barnebarns blaserte velstandsblikk på travel tur igjennom bestemors siste landskap før hun kastet inn håndkleet, før hun dro til Nordberghjemmet hvor hun varte knapt fire måneder.

"Å komme på alderhjem i Norge gir deg antagelig en kortere forventet levetid enn hvis du får en terminell sykdomme av værste skuffe," sa min legevenn igår som selv har måttet sende sin syke mor til et slikt sted.

På sofaen lå det en bærepose med hennes siste gjenstander, mobiltelefonen med ekstra store knapper, en klokke med ekstra store tall (som jeg fikk tillatelse fra pappa til å ta med meg), ulike ladere, plastposer med binders, flere blyater, et indisk håndsmykke som på 60-tallet omgjort om til askebeger, en halvgammel kikkert, noen kortstokker og CDer med opera musikk.

Stolen som jeg fikk med meg, en deilig blå lenestol, hadde også etpar andre godsaker til meg -- noen tepperyer til hytta og en ovn jeg selv var å kjøpte for henne for bare noen år siden.

Jeg fikk hjelp av min fetter -- takk AP! -- til å frakte alle møblene ned. Leksikonet gikk i fire søplesekker. Sofaen var ekstremt tung, men vi fikk alt på min svigerfars røde pickuptruck, og jeg fikk også tillatelse til å ta med meg noen smørekniver og gule tallerkener jeg forband med fiskegratenger med ostelokk, fortært på kjøkkenet med henne opp igjennom årene. Klokken halv to durte jeg fornøyd ut av byen med bilen full av hyggelige lopper og gode minner fra min bestemors dødsbo mens jeg sendte min far en vennlig tanke.
--
Klokken er snart 23, jeg er på hytta.

"Du blir mer og mer som mamma du pappa, bare med litt dypere stemme," sa S begeistret da hun satt på fanget mitt i kveld. Jeg hadde tatt på meg forkleet jeg hadde fått fra bestemor. "Jeg liker deg med forkle. Du blir liksom så snill," sa hun. Jeg la merke til at hun fremdeles hadde rester av tacomiddagen på genseren.

Jentene har fått besøk av en veninne fra Oslo idag, og da blir tonen straks munter. Da leer vi og koser oss. Ved middagsbordet hadde vi konkurranse om hvem som kunne fake den beste gråten. Da det var S´ tur, sa H, "den kjenner vi igjen fra i sommer. Da du snakket med mamma på telefonen. Du er en luring du S." Da lo vi alle sammen. "Jaså, du ville ha mamma til å få dårlig samvittighet du, S," sa jeg og hun smilte lurt mens hun nektet for at så var tilfelle.

På veien utover fra Oslo idag snakket jeg også med A på Catosenteret. "Det er veldig fint her," sa hun. "Fysioterapeuten er tøff, han kjører meg hardt og det synes jeg er bra. Min største utfordring er jo å klare å slappe av. Men, hvis dette fortsetter så kommer jeg ihvertfall hjem med flat mave, det er det ingen tvil om. Jeg må bare trene, stå på. Idag har jeg gått tre kilometer! Det som bekymrer meg er ansiktet, øyet, men alle som vet noe om dette, sier at det kommer til å bli fint. Akkurat nå går jeg jo bedre, og jeg føler meg sterkere selv om jeg blir trøtt."
"Dessuten er maten veldig god her. Mye bedre enn på Sunnaas. Både maten og rommene er bedre. Men man må klare seg litt mer selv, det er litt mer opp til en selv hva en får ut av oppholdet. Det er også veldig mange hyggelige folk her."

Jeg var glad da jeg la på og fortsatte å høre på Moby Dick på norsk, en fantastisk historie som også jentene -- noe overraskende -- synes er spennende.

Det er deilig å vite at A er på track. At hun får besøk av en veninne idag. I morgen skal hun til Oslo på akupunktur, jeg skal hente henne klokken ett etter å ha et møte med Helse Syd Øst om blogging. Mitt forslag om at de bør tilrettelegge for blogging, gjøre det enkelt, hjelpe pårørende til å blogge, har blitt tatt på alvor. Det synes jeg er lurt og selvfølgelig gøy! Jeg tror jo at det er mye lettere for pårørende å styre informasjonsflyten i en krisesituasjon hvis man setter opp en blogg. Og jeg tror det er mye lettere for et sykehus å unngå negative blogger hvis de hjelper pårørende og pasienter og informerer dem om hvordan det er lurt å gjøre det (og hva man IKKE bør gjøre).

Men uansett, A skal til akupunktur i morgen, en akupunktør anbefalt av X og Y, våre slagveteraner, som mente at det hjalp voldsomt. Vi er spente selv om jeg ikke legger skjul på at jeg er litt skeptisk. Men, jeg er med på det meste hvis det ikke skader A.

Etter akupunkturen drar vi rett tilbake til hytta. Rasker med oss sushi på veien og starter helgen. Vi gleder oss -- og det blir en helg på gården med hele As nærmeste familie -- jentene gleder seg veldig til å se sine fire kusiner og fettere. S er veldig glad for å ha med deg sin veninne M. Tilsammen blir vi fjorten til middag på lørdag. Vi gleder oss til helgen.

Jeg sender også varme hilsner idag -- til pappa som har vært så gavemild og gitt oss en sofa, en stol, noen skreive sølvskjeer, tre filleryer og et gammelt leksikon etter bestemor. Til australerne som har hadde vært på døren med en kurv med vin, te, og annet goodis fra Down Under. Vinen er fortreffelig selv om den drikkes alene. Også til T&M som sendte oss en hyggelig mail fra Afrika.

Registrerer ellers at begge jentene nå er godt i gang med å skrive dagbøker. Fyllepenn med gullsplitt har tent dem, og begge to skriver nå så blekket spruter. H har virkelig tatt av og S ligger rett bak. Lange, velformulerte tekster skriver de og iblandt får jeg lese dem. Jentene og jeg har det virkelig hyggelig om dagen.