---
Jeg hentet A på Cato Senteret kl. 13 og sammen kjørte vi til en akupunktør i Oslo, en eldre dame med slagpasienter som spesiale og med lang fartstid som fysioterapeut på Sunnaas. Vi hadde fått henne anbefalt av X&Y, og i mitt stille sinn tenkte jeg at hun kanskje hadde valgt å starte for seg selv fordi Sunnnaas ikke ønsket å tilby hennes akupunktør tjenester.
Vi satte oss tilrette på hennes kontor. Hun hadde på seg en hvit frakk og jeg tenkte på passasjen i Moby Dick hvor Melville skriver om fargen hvit og hva den betyr. Om kongeliges hang til å bli trukket av hvite hester. Om hermelin i hvitt. Om hvordan vi ser på albinoer som sykelige (eller hvordan de gjorde det i 1851), hvordan isbjørnens hvithet gjør den enda mer uhyggelig osv.
Hun ba A oppsummere kort, og da A skulle si at hun var gråtelabil, begynte hun å gråte. "Bare jeg sier ordet gråt, så begynner jeg å gråte." Hun tørket nesen med et lommetørkle. "Iblandt tenker jeg at det hadde vært bedre om jeg bare hadde dødd."
Jeg tenkte på noe en venn hadde sagt, om at det nesten er som om hun, når hun får disse emosjonelle utbruddene, sier de samme tingene i den samme rekkefølgen og at de trigger de samme reaksjonene, nesten som en gitt sekvens, noe som gjør henne sliten og som forsterker gråten.
Gråten forsvant like fort som den kom. Akupunktøren tok notate for hånd. Hun snakket om kosthold. Om å drikke varmt vann før måltider. Spurte om hun sov godt. Kommenterte hangen til søtsaker -- "det hvite sukkeret er den hvite manns svøpe."
Jeg la merke til flere hyllemeter med bøker om akupunktur. Sertifikater på veggen -- nesten som på et legekontor. Etter samtalen etterlot jeg A, gjorde noen ærender -- hjemmom for å hente rent tøy til jentene (som pakket selv til høstferien og som har gått tom for rent tøy), innom en sportsbutikk for å bytte badedrakter (for små), og innom apotek for å kjøpe øyedråper, zinktabletter, omega 3 og andre nyttige effekter til slagpasienter. Dro deretter tilbake til akupunkturkontoret hvor A akkurat hadde våknet opp etter å ha sovnet som en stein under akupunkturen.
Allerede der og da så jeg en forskjell. Akupunktøren viste oss ulike ansiktsmassasjer hun kan gjøre på seg selv, og mens vi satt der tror jeg også A merket forskjellen. Etter at vi hadde avtalt ny time neste uke, gikk A ned trappene til bilen selv, og da vi satte oss inn, sa hun mens hun så seg selv i bilens speil, "jeg tror jomen det hjalp. Høyre side av ansiktet føles annerledes. Det prikker. Jeg føler mer i tennene." Hun gjorde noen av ansiktsøvelsene fra USA. Forsøkte å smile. Så på den lamme delen av ansiktet,, mens jeg satt ved siden av og så på henne og tenkte på hvor mye som har skjedd.
Etter å ha hentet sushi, dro vi tilbake til hytta. Der var vi ved seks tiden, like før mine svigerforeldre kom sammen med jentene, S, H og veninnen M. Det var rikelig med sushi til alle, og etterpå spiste vi sjokoladekake bakt av svigermor. Bestefar hadde med kaffe på kanne også, og stemningen var høy.
Ved halv-ti tiden dro vi over til gården for å høre Skavlan intervju Jill Bolte Tylor som var gjest. Det var en stor skuffelse for oss som visste litt om henne fra før av og svekket vår allerede minimale interesse for tabloide sanntidsmedier. Ingenting klarte Skavlan å få ut av den amerikanske hjerneforskeren som selv fikk slag. Ingenting sa hun som hun ikke har sagt nøyaktig på samme måte før. Alle hans spørsmål var fullstendig skriptet. "Hvordan fikk du tak i hjelp?" spurte Skavlan for å få henne til å fortelle om hvordan hun klarte å ringe, hvordan hun låt som en golden retriever. Ingen informasjon om at slag er den fremste årsaken til uførhet. Ingen spørsmål om hva hun hadde gjort for å bli frisk igjen. Ingen spørsmål om hva som gjøres for å redusere dødligheten ved slag (en av tre under 65 år dør, halvparten av slagrammede over 65 år dør), killer nr. tre etter kreft og hjertetrøbbel. Ingen informasjon om hva som gjøres for å redusere slagtilfeller eller hvordan forskning på dette feltet har utviklet seg siden Jill fikk slag for ti år siden. Fra hva vi har hørt, skal vi ikke mange år tilbake i tid før slagrammede ble sendt rett hjem uten noen form for rehabilitering. Iflg. Cl som vi bodde hos i USA, vet man omtrent like lite om slag idag som man visste om hjerteinfarkt for 25 år siden. Den gangen ga man folk smertestillende og beroligende ved infarkt. Idag har man nesten ingenting man kan gjøre med slagrammede annet enn å trene dem opp igjen, men dette er et felt i rivende utvikling, hvor stenting og bruk av medisinering er i rivende utvikling.
Vi lå å snakket sammen i går kveld. "Det er så delig å være her," sa A. "Alt føles så normalt, barna som ler og leker, middag, det føles som om ingenting skulle ha hendt." Jeg spurte om hun likte at jeg berørte henne. "Det er rart med kroppen. Folk er så redd for å ta på den syke delen av kroppen. Selv du virker redd for å ta på den venstre siden av kroppen min. Men det er den slagrammede delen av kroppen vi alle vil bli berørt på. Det er der vi trenger å bli stimulert. Dette er noe vi som er på rehabilitering sammen snakker om. Men det er også noe folk synes det er vanskelig å snakke om med andre."
Jeg var oppe kl. 0700 idag, laget rundstykker, forberedte mandagens workshop, og ved 1030 tiden spiste vi en herlig frokost. Ansiktet til A var vesentlig bedre enn det hadde vært dagen før. "Jeg føler mer i ansiktet," For første gang på lenge kunne jeg se et tilløp til et lite smil. For første gang siden slaget, idag, snart et kvart år etter slaget, så jeg plutselig igjen A som jeg hadde mistet. Plutselig, for kanskje første gang siden slaget, følte jeg at jeg satt der sammen med min kone, slik jeg har lengtet etter å gjøre siden hun forsvant.
Den fullstendig slappe utrykksløse høyre siden av ansiktet hadde tilløp til normalitet. Hevelsen i kinnet og kjeven var gått tilbake. Det var som om den uvirkelige masken som hadde ligget over den høyre siden av hennes vakre ansikt var tynnere, som om noen hadde gått løs på den med fint sannpapir slik at ansiktet bak masken var i ferd med å tre frem igjen, som om masken var slipet ned, som om den var rettet opp. Plutselig så jeg konturene av det som hadde vært før slaget raserte halve ansiktet. Nå, etpar timer etter frokost, kan jeg se tilbake og erkjenne at jeg følte, uten å være klar over det, der vi satt å spiste, en stor lettelse, som å få landkjenning etter lang tid i åpen sjø, over å se konturene av As gamle ansikt.
Idag er den første dagen i høstferien hvor det ikke har vært gnistrende fantastisk høstvær. Ved halvett tiden ryddet jeg huset, serverte en siste espresso med varm melk på termokopp fra Starbucks til A, pakket håndklær og pikebaderakter, hårbørster og andre remedier i en bag og fikk alle inn i bilen for å svømme på Cato Senteret.
Vel fremme dro vi først til As rom hvor jeg la igjen gifteringen min, ved siden av As på badet hennes og tenkte på at disse ringene ble kjøpt av mine oldeforeldre i New York i 1911. At vi tok de av oss da vi hadde jenter på intensivavdelingen, og at jeg tok dem av meg da jeg var på intensivavdelingen med A i New Jersey. At jeg bare tar av meg ringen i situasjoner hvor smitte er en problemstilling.
Mens jeg ventet på at A skulle bli klar, bladde jeg igjennom en ringperm på skrivebordet hennes som het "Slagskolen" fra Sunnaas. Jeg bladde fort igjennom kopier av powerpoint slider med stikkord og usammenhengende punkter. Under sorg, "følelse av utilstrekkelighet, hvem er jeg? hva kan jeg, hva er jeg verd, hvem er glad i meg, hvem kan jeg dele sorgen min med, er min nærmeste glad i meg fremdeles?" Over 50% får depresjoner - ønsker ikke å treffe noen, vil bare sove osv. Leste om hvordan et slag rammer hele familien. Om redselen, alle disse tingene jeg har skrevet om og som jeg fremdeles tenker på. Jeg bestemte meg for å gå mer inn i dette stoffet senere, men tenkte igjen på hvor jævlig det er å få slag og hvor fantastisk sterk A er oppe i det hele.
Svømmebassenget på Catosenteret er kortere enn hos vår venn hvor vi har vært tidligere, men bredere, med flere "leker" -- flyteplater, baller etc. -- og varmere. H og jeg trente svømming mens de andre hvinte og kastet en ball med A som har problemer med å beregne avstanden og som derfor misset ballen og fikk ansiktet sprutet fullt av vann.
Nå sitter jeg i kantinen. Alle stolene har små nesten usynlige hjul i forkant som gjør det lett å skyve dem frem og tilbake. Det står gåstativer og rullestoler over alt, og noen av bordene har spesialstoler og bord som kan justeres i høyde. Det er tydelig at mange med barn er her i helgene for å bruke svømmebassenget. Nå venter vi på A som er på treningsrommet med S og M. H sitter her sammen med meg og leser en bok fra Amazon på sin iPod.
Utefor er været i ferd med å letne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.