Vi har det fint!

I dag har jeg fått en rekke mailer fra venner som er bekymret for meg og mindre bekymret for A. Det er jo bra på en måte, men det er ikke noe synd på oss. Flere skriver om "hvor fryktelig" det er, og hvor "trist" det er at A har fått slag. Jeg oppfatter det ikke som trist -- trist kan jeg ikke bruke til noen ting. Jeg tenker hele tiden at vi har vært griseheldige. Det kan jeg glede meg over. Det gir mening.

At A har fått slag henger sammen med det samme bildet som gjorde at vi fikk premature barn og som har medført at hun har hatt flere blodpropper. Slik er det. Når hun først skulle få slag, kunne hverken sted, tid eller omstendighet vært bedre. Vi hadde full forsikring. Vi var i et land som faktisk funker også i juli (det ble klart i går at selv på en helt vanlig dag får man vesentlig mindre trening her enn det A fikk på ARI -- og enda mindre i fellesferien). Vi var i et område hvor nærmeste sykehus var ok. Vi kom oss fort til sykehus -- 45 minutter, og egentlig var det bra at vi var uten barn da vi skjedde. Vi bodde hos en lege med mye kontakter. Det var også bra at det skjedde midt på sommeren så vi ikke gikk glipp av for mange jobber.
"Ha det så bra som du kan ha det," skrev en venn av meg, og selv om jeg tror han mente at jeg skulle bite tennene sammen og nyde badevannet omstendighetene til tross (hvilket er nøyaktig hva jeg gjør), så er det egentlig et godt motto for livet ellers også, en fin tanke, og det slo meg (uten at jeg fikk slag ) at det faktisk er det vi gjør akkurat nå.
Da vi var på stranden idag, spurte S meg hva som hadde vært den beste tiden i mitt liv. "Jeg synes den beste tiden i livet har vært den tiden jeg har fått sammen med dere," sa jeg -- egentlig ikke så orginalt, men sant. "Jeg synes den beste tiden i livet er akkurat nå," sa tiåringen filosofisk. "Jeg synes akkurat her, akkurat nå er det beste jeg har opplevet noen gang. Dessuten har jeg lært meg at luksus er ikke alt. Det lærte jeg i NJ hvor vi bodde finere enn Platza, men hvor mamma var syk." Snakk om å vite hva man skal si til en pappa i nød.
Da jeg svømte med ansiktet i det grønne varme vannet idag, tenkte jeg at jeg var lykkelig. Akkurat da følte jeg en vanvittig lykkefølelse, og kjenner jeg etter, merker jeg at jeg trives i intense situasjoner. Dette er livet på sitt mest intense -- usikkert, emosjonelt, meningsfullt og variert. Ting skjer ikke slik vi hadde planlagt. Men vi blir minnet på hva som er viktig. Og det som er viktig nå, er å nyte det som nytes kan. Feire så mye vi kan. Og å være sammen så mye vi kan. Der er vi nå. Jeg har det veldig bra. Jeg er fornøyd, jeg er optimist (forsiktig) og jeg føler at jeg lever.

Dessuten: Biffen venter.