Tirsdag ettermiddag

Kl. er halv syv, jeg har nettopp forlatt A etter et kort besøk her på Post for Hjerneslag på Ullevål Sykehus. Da jeg kom for tre kvarter siden, satt hun å snakket med en eldre dame. Solen utenfor laget lyse flekker på det litt slitne allrommet hvor lydbøkene fremdeles tilbyes på kassett -- et format som gikk ut på dato omtrent da A og jeg ble kjærester for snart femten år siden. Nyhetene fra fjernsynet -- NRK må vite -- dekker hele rommet med lyd av hakkende politikerer som snakker om fordeling av penger. A har lapp for øyet idag, men ser mer og mer myndig ut. Hun forteller om en fin treningsdag. De har ikke hørt noe fra Sunnås, men de kommer fra Catosenteret i morgene for å "se på" henne. Jeg ser for meg slavehandlere som sjekker ut varene før en auksjon -- kjenner på tennene, ser om de kan gå, kan de klare seg selv. "Cato tar visst bare folk som kan klare seg selv til en hvis grad," sier hun. "Jeg har forstått det dithen at Sunnås er mer for de som trenger mer hjelp. Dessuten er de visstnok mer fokusert på å trene opp folk spesifikt for å komme seg tilbake i jobb, mens Cato driver mer med generell trening."
Hun ser litt friskere ut for hver dag. Litt mer pigg. Jeg har fått kjøpt et stort lesebrett til henne -- en Amazon Kindle -- og har lagt inn "My stroke of Insight" i elektronisk utgave. Hun setter skriften på største størrelse og bekrefter at hun kan lese. Jeg har også lagt inn dagens utgave av New York Times og 100 sider med alle hennes amerikanske legedokumenter som ble fakset til min elektroniske faks før vi dro. Jeg har også kopiert inn henvisningen til Sunnås.
Jeg jobbet til halv to i natt, og sovnet i sengen sammen med S som hadde skrevet dagbok med den nye fyllepennen. Hun har skrevet så fint om juli på gården hvor hver eneste notat gjentar ønsket om at mamma skal brli frirsk og om at vi skal komme hjem snart. Alle innlegg er signert med "Evig Din, S." slik det s tår i våre gifteringer. I dag morges lå vi lenge og pratet om skolegang, dagens båttur som hun gledet seg til, og mamma som er syk. "Jeg håper hun kommer hjem til jul," sa hun. "Jeg tror hun kommer hjem før jul," sa jeg.
I går hadde jeg også en prat med H mens vi brettet klær. Jeg ville vite om hun savnet A. Nei, det gjorde hun ikke. Hun sitter jo bare i en stol å geiper, sa hun. Spiser sakte gjør hun og. Ingen nytte gjør hun for seg. "Så hvis hun døde og vi hyret noen til å gjøre de jobbene hun pleide å gjøre så ville det egentlig være helt ok," spurte jeg. "Pappa," sa hun indignert og så på meg med et skjevt blikk som sa, "du er fullstendig håpløs."
I dag morges serverte jeg frokost og forsøkte å få H til å rydde opp. Hun pustet tungt, og igjen, "Pappa, da. Hvorfor kan ikke du rydde opp?" Det er ikke lett å være tenåringsjente.
Alt i alt, en fin dag idag. Snakket også med Cy som fortalte at hun -- nå etter at hun hadde fått hvilt seg etter vårt besøk -- savnet oss. Hun var litt sjokkert over hva jeg fortalte fra helsenorge, men som hun sa, hos dere får ihvertfall alle hjelp.