Nå går det bedre

Var innom A en kort tur i kveld. Hun halvsov da jeg kom, men ansiktet så mye bedre ut! Hun begynner å få tilbake rynker i pannen på høyre side, smilet går bedre, og hun kunne fortelle meg at hun hadde fått full dose med trening idag -- fysio, ergo, logo. "De norske trenerne er bedre. De er tøffere, pusher meg hardere, de er mer erfarne og mer praktisk anlagt. Dette kommer til å gå bra." Da jeg forlot henne tidligere idag gråt hun på skulderen min da jeg skulle ta farvel, mye fordi hun var sliten tenkte jeg da. Nå var hun full av kampvilje. "Jeg tror det blir Sunnås, vi får vel vite noe i morgen," sa hun. "På Cato Senteret kan de ta i mot meg om en uke. Vi får se. Uansett tror jeg det blir bra." "Det tror jeg også," sa jeg. "Du ser mye bedre ut, og jeg ser nå at jeg vi kommer til å få tilbake deg i en annen og kanskje enda bedre utgave."

Jeg fortalte henne også om samtalen med legen, en god samtale hvor jeg fikk forklart hvordan A er; sta, omsorgsfull, villig til å mobilisere enormt med krefter for å få andre til å føle seg vel, høy smerteterskel og en total uvilje mot syting. "Se opp for dette," advarte jeg. "Når hun sier hun har vondt, så er det ikke syting. Da er det alvor. La deg ikke lure av hennes sjarme og lune skjeive smil. Hun kommer alltid til å forsøke å lure deg til å tro at hun er friskere og mindre sliten enn det som er tilfelle."

Ved ti tiden dro jeg hjem til jentene som hadde spist flesteparten av kokosbollene. Jeg hadde en lang prat med H før hun la seg, og S ligger i min seng hvor hun har skrevet dagbok med den nye fyllepennen fra Amerika. Ting føles nesten litt normalt igjen. Jeg er lettet over at A ikke ble liggende på gangen, for at det var "falsk alarm," og for at vi kunne ha gleden av å føle at vi var i gode hender. I natt sover jeg godt. Eller ihvertfall bedre.