A sover på gangen og får en viktig beskjed: pass på sakene dine

A er utslitt etter to timer med morgenstell og trening. Hun våknet tidlig og fikk beskjed om at hun ikke fikk stå opp da klokken var kvart på åtte. Da måtte hun fortelle dem at det ikke var aktuelt å ligge på lide de parade på treningsrommet når det kom folk. Hun fikk stå opp. Deretter treningstime med språkterapeut eller hva det heter på norsk. Nå ligger hun på sengen sin på gangen. En pleier kommer bort. "Jeg har fått beskjed om å be deg passe godt på sakene dine," sier hun. Det er endel narkomane her og ting forsvinner. "Hvis ansvar er det," tenker jeg, men innser at det ikke er noen vits å si noen ting. Borti gangen står det en gammel mann i slåbrok. "Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg," sier han med en anelse av fortvilelse i stemmen. "Du kan jo sette deg her i korridoren og slappe av litt," sier en pleier med en formyket stemmet -- som om hun snakker med et barn. "De snakker jo til folk som om de er barn her," sa jeg. "Var det ikke det man ikke skal gjøre med slagpasienter?" "Jo, det er visst noe som går igjen i hele helsesystemet både her og der," sier A. En yngre slagpasient med lapp for øyet kommer ut av et rom og hilser på A. De utveksler detaljer om helsedetaljer. Jeg sitter ved et bord å skriver. Merker at jeg har begynt å tenke negativt på det som skjer, og kjemper for å holde et positivt outlook. Det jeg har sett av helsenorge er illevarslende. Manglende sikkerhet går ut over pasientene -- pass på sakene dine. Akuttavdelinger hvor 43 årige slagpasienter legges på gangen for å spare penger -- det er jo ikke en nyhet at folk får slag. Hvis folk med så gode prognoser som A legges på gangen, folk i sin beste og mest produktive alder, så kan man jo bare forestille seg hva som skjer med de som er gamle eller de det ikke er håp for.