Morgenstellet

A får endelig pusset tennene mandag morgen. "Å være på sykehus handler nesten bare om å vente," sier A. Vi venter på visitten. "Tror du det er bedre at jeg sitter i sengen min så de finner meg," lurer hun. Noen klimprer på et piano på allrommet. Travle pleiere farer forbi. "Er det noen som spiller piano, eller er det bare jeg som hører noe?" spør A. "Det spriter ihvertfall opp stemningen litt."
Jeg har snakket med vår venn XX idag igjen på telefonen. "Du bør spørre om hva som skjer hvis hun ikke taes opp i morgendagens opptaksmøte på Sunnås. Dessuten bør du spørre hva slags opplegg de faktisk kan tilby på Ullevål. Kanskje forklare dem om risikoen for depresjoner. Få en garanti for at A ikke blir liggende på korridor. Spørre dem hva de har funnet ut, om de har sett på bilder fra USA."
Utfordringen med et sykehus er at ingen er ansvarlig. Alle her er oppgitte over arbeidssituasjonen. Alle blir avkrevet forståelse for at noen har det værre. Folk pisser bak skjerbrett og dør for åpne dører mens politikerforakten øker.