Søndag

090809 0835 Hytta i Son
Det er grått idag, litt regn eller yr, jeg hører sukket fra D, bikkja som ligger på stuen, varmluftsovenen som gjøre seg klar til de nybakte rundstykke deigene som ligger ferdig utrullet i påvente av gjæring og riktig ovnstemperatur.
Det er en uke til skolen begynner, og idag morges startet dagen med A som ville ha hjelp til å dryppe øynene og til å ta morgenens sprøyte med blodfortynnende. Min rolle er fullstendig endret nå i og med at A må ha hjelp til det meste. Hun kan ikke gå i trapper uten at jeg sikrer mot fall, hun må ha hjelp til å gå på ulendt underlag, hun må ha hjelp til å lese, og både hun og jeg kjenner nok på hva det betyr. For min del er det enkelt -- dette fikser vi og egentlig har vi jo ikke noe valg. "Du kunne jo gitt faen," sier A mens jeg drypper saltvannsoppløsning i det delvis lammede øyet. "Nei, det kunne jeg neppe. Det er ihvertfall fullstendig utenkelig." Jeg tømmet resten av oppløsningen i øyet hennes og beveget pekefingeren foran henne for at hun skulle tøye høyre øyet som bare såvidt klarer å bevege seg forbi midtlinjen. "Øyet ditt ser mye bedre ut idag. De er bedre koordinert enn de har vært tidligere. Ser du fremdeles dobbelt?" "Nei, akkurat nå gjør jeg ikke det." "Nei, for nå er du uthvilt, ikke sant. Men når du blir sliten, da ser du dobbelt. Eller kanskje også når du står oppreist?" Jo, hun var enig i det. "Trikset er å få mye hvile. Du skulle bare visst hvor mye jeg sover på sykehuset." Hva med besøk. "Ikke mer enn ett om dagen. En halvtime kanskje på ettermiddagen. Etter trening, etter hvile." Ja, jeg kunne ordne det. Vil snakke med behandlende overlege i morgen. Vil vite mer om hva som skjer, om hva planene er, hvorfor de holder henne på Ullevål. Jeg spurte hvordan hun følte seg mentalt. Var hun deppa. Nei. Følte seg motivert. Det kan jo bare bli bedre. Utrolig hvor viktig det mentale er. Sålenge det er på plass kommer man langt. Tenk hvor mye værre det ville ha vært hvis hun ikke hadde vært på plass intellektuelt. Der merker jeg at hun er helt som før. Husker hvor ting står -- ting jeg har glemt. Observerer ting jeg ikke ser, igår så hun et rådyr i engen. Sier noe om hvor vakker engen utenfor hytta er. Har syrlige små replikker om ting som må gjøres. "Plenen skal nok klippes en runde til." eller "litt lite pepper på disse eggene."
Men jeg merker også at jeg ikke har den samme toleransen for hennes standard til enhver tid. Nå, når jeg må ta på meg såpass mange ekstra oppgaver, så merker jeg også at jeg også avgrenser nøyere hva jeg synes er viktig, og hvordan jeg prioriterer. Vanligvis har vi alltid åpent hus for alle veninnene til jentene. I en periode nå kommer jeg til å appellere til at våre jenter også blir invitert til sine veninner. Jeg kommer til å se om jeg kan ha bikkja på gården i en periode. Kommer til å si ja takk til noen faste middagsavtaler hvor vi kan komme, spise og gå uten å skulle underholdes. Kommer til å trappe opp vaskehjelp til en gang i uken -- hvis vi har råd til det. Samtidig, ser at det blir en lang vei å gå.
Jeg fikk et hyggelig brev i posten -- det eneste personlige brevet i et hav av regninger, brev fra forsikring, låneklassen, banken, kredittkorselskaper, kemnerkontoret, NAV, revisor, stort sett fakturaer og ubrukelig søppel som burde ha vært sendt på epost. Det personlige brevet var fra min stefar som refererte til sommeren som "tung." "I denne tunge sommeren," skrev han, og det syntes jeg var en dekkende beskrivelse av sommeren i år. Det har vært en tung sommer. Ikke en trist sommer. Ikke en kjedelig sommer.

Nå er det like før rundstykkene skal settes i ovnen. I NJ fablet vi om dager hvor det ikke skjedde noen ting og hvor vi spiste våre egne rundtstykker. Idag er en slik dag. Det skal ikke skje noen ting, vi er sammen bare vi fire for andre dag på rad i sommer. Vi nyter stillheten, fraværet av ting som skal skje, og regnet som sildrer litt er helt greit.