Lørdag: morgenbad og dårlig siste-inntrykk

Klokken er åtte, lørdag, jeg sitter ved svømmebassenget mens A svømmer frem og tilbake, lyset speiler seg i bassengkanten og kastes tilbake på As ansikt. Hun har en ring rundt livet nå, føler seg litt svimmel sier hun, vi hører alle slags fugler, gresshopper og jeg kjenner de kalde granittplatene mot mine bare tær der jeg sitter å skriver mens jeg ser på A.
Kl. 11. Vi har nå spiste en hyggelig frokost med Cl og Cy. Vi har bodd her så lenge at vi kan spise sammen uten å si så mye. Cl er så sliten at han helst bare vil sitte helt rolig å se på rugby (han spilte profesjonellt rugby som ung mann). A har gått oppigjen de 24 trinnene til 2. etasje -- nå uten hjelp! -- og vil helst klare seg selv. Jeg går rett bak henne for å sikre henne i tilfelle hun faller. Hun klager fremdeles over svimmelhet. I går gikk hun for første gang -- riktignok som et nyfødt føll -- alene uten støtte.

Jeg skal ta meg en løpetur nå. Det er deilig å ha trent litt før man setter seg på flyet, før jeg begynner å pakke, før jeg stikker innom butikken for å kjøpe noen amerikanske matvarer til kjøkkenet i Norge, før vi sorterer ut alle klærene A har lånt av Cy, før jeg vasker bilen vi har fått låne, før jeg skriver takke kort som jeg skal legge ved den gigantiske konfektesken jeg har kjøpt til Cy og Cl, før vi setter oss i den store sorte bilen som kommer kl. 1645, før vi får en rullestol på flyplassen, før jeg ruller inn min Diva -- kledt i sort, lapp på øyet, mørke solbriller, med 40mg sprøyter i håndbagasjen, -- før vi sjekker inn, før hun rulles ombord i flyet og ser amerika forsvinne under oss.

De siste praktiske tingene skal også unnagjøres. En av dem er å få en amerikansk lege til å ringe Ullevål Sykehus for innleggelse. Idag morges sendte jeg en mail til forsikringsselskapet og ba dem ordne dette. Jeg fikk en telefon tilbake hvor de, slik jeg forstod dem, sa at i og med at vi nå var ansvarlige for hjemreisen så "kunne de ikke" bistå med innleggelse på sykehuset i Oslo. "For noe tull. Dere koordinerer hjemreisen, de har fremdeles ansvaret. Jeg kontakter dem." var den kontante beskjeden jeg fikk da jeg snakket med vår advokat rett etterpå. "De sparer jo masse penger på at dere gjør det selv. De burde være takknemlige, ikke stivbeinte." Som jeg skulle sagt det selv.