Fredag: Det har vært en laaaang dag til

God morgen!

Her i NJ er det fredag kveld. A ligger å sover i den store dobbeltsengen jeg har sovet i alene de siste seks ukene. Hun er skrevet ut fra ARI, men var for sliten til å klippe av seg sykehusarmbåndet.

Etter forrige bloggpost dro jeg til ARI for å hente A. Da jeg kom dit, var A fremdeles midt i en treningstime. Jeg snakket med Reine, ga henne en stor konfekteske jeg kjøpte i går, og hentet A. På veien tilbake til rommet hennes kom det stadig opp folk til henne og takket. "Du har vært en stor inspirasjon." "Det har vært så hyggelig å bli kjent med deg." "Her har du eposten, hold oss underrettet." Det eneste som manglet var at de sa at de ønsket oss på snarlig gjensyn. Stemningen var høy.

Tilbake på rommet kom jeg på at jeg måtte hente kopier av bildene til A som jeg kunne ha med tilbake til sykehuset i Oslo. De måtte hentes på Morristown Memorial. Det tok meg en time å få hentet de. På veien tilbake ringte en dame fra ARI -- tydeligvis Reine´s standin, og la igjen en brysk beskjed. "Vi beklager, men A må tilbake hit ikveld. Hun kan ikke skrives ut før i morgen av hensyn til forsikringen." Da jeg kom inn på rommet hennes, snakket hun med romkameraten, Bi, en veldig hyggelig dame fra Bronx, jødisk regnet jeg meg til da jeg hørte henne snakke Jiddish på telefonen tidligere på dagen. "Jeg må nok tilbake i kveld," sa A. "Å komme ut herfra er vanskeligere enn å komme seg ut av et fengsel. Alt handler om ansvarsfraskrivelse," sa Bi. Hun hadde sin godt voksne datter på besøk. Mens jeg snakket med A og hun fortalte at de gjerne ville holde henne til i morgen fordi en regel sier at de ikke får betalt for trening den samme dagen pasienten skrives ut, overhørte jeg samtalen mellom mor og datter. "Han ville jo aldri lyve til deg, mor," sa datteren. "Hvorfor skulle han det?" "For å få meg til å ikke bekyrme meg. For å få meg til å ikke klage. For å få meg til å ikke være til bry, hva vet vel jeg," sa Bi og smilte lurt. Det er ikke lett å bli gammel.

"Du skal ikke være her ikveld. Det skal jeg sørge for," sa jeg A, og strenet ut til resepsjonen. Da jeg kom dit, kom jeg også på at jeg ikke hadde legeerklæringen som bekjente at det var greit for A å fly. Jeg måtte konsentrere meg, men klarte å være smørblid. Maureen, resepsjonisten som hadde rotet slik at vi måtte vente fem timer på Morristown smilte som en sol. "Jeg har nettopp fått vite at min kone må være her til imorgen. Det hadde vært kjempefint om du eller kanskje Reine kan hjelpe meg å forstå hva som ligger bak denne beslutningen." Det hele minnet meg litt om slutten på en film hvor man tror udyret er overvunnet, og plutselig dukker opp til en siste kamp i sluttscenen. "Jeg tror det var noe med forsikringen." Hun hadde vippet brillene ned på nesen og så på meg med et strengt latinsk blikk. "Kan vi få tak i Reine? Såvidt jeg husker står hun oppført med utskrivining idag. Jeg trenger også å finne legeærklæringen til Skerker." Maureen reiste seg og sammen gikk vi rundt hele bygningen før vi tilslutt fant Reine i treningssalen. "Glem det," sa Reine bare. "A skal selvfølgelig ut idag. Endelig har vi en pasient som blir frisk raskere enn vi hadde regnet med og så gjør vi det vanskelig å skrive henne ut. Nei, selvfølgelig skal hun ikke tilbake hit ikveld."
Skerker var også veldig samarbeidsvillig, og skrev en ny legeerklæring til meg hvor han skrev at A kan reise og trenger ikke medisinsk eskorte. Greit å ha.

Klokken halv seks, to og en halv time etter at jeg hadde kommet første gangen, satt vi i bilen. Det høljet ned, og jeg merket enda en gang klumpen i halsen da A reiste seg fra rullestolen og gikk inn i bilen og jeg ikke -- for første gang på fem uker -- trengte å ta med den forbaskede rullestolen i bagasjerommet. "Den klarte du fint," sa A fornøyd da vi endelig satt i bilen. Jeg sendte en melding til Twitter fra mobilen. Tok et bilde av A på vei inn i bilen.

Vel tilbake på Faircourt stod Cy klar til med mat til ungene. Hun og Cl var på vei ut til en "romantisk middag" bare de to. Jeg var litt usikker på om det var for å la oss være alene (vi ser ikke noe til barna når vi er her, de er stort sett i sine små leiligheter og chatter eller spiller dataspill) eller om det var for at de trengte å være alene, eller en kombinasjon. Vi spiste rester fra i går -- kald indrefilet, risotto med sopp, bønner, og ostekake med friske bær til dessert. Så en bra film -- Noble Son -- og deretter geleidet jeg A opp kl. 2115 og fikk henne i seng. Hun sovnet ganske fort etter å ha sett seg selv i det store speilet med godt lys på badet, og sagt, "herregud, jeg ser ut som et vrak, en skygge av meg selv." "Ser du det for første gang." "Ja, egentlig," sa hun rolig mens jeg så på henne og forsøkte å huske hvordan hun var før slaget.

Etter at hun sovnet vasket jeg mer klær, begynte å pakke alle greiene -- og sortere ut klærene til Cy og A -- hun har lånt en masse tøy av Cy. Vasket fire runder med tøy, og brettet fortløpende. Nå kjører jeg siste runde før jeg detter i seng.

Jeg merker at jeg slapper litt mere av. Dette er første gang jeg ikke har A på institusjon siden 23.6 da hun falt om på kjøkkengulvet. Det føles som en evighet siden, og samtidig føles det som om tiden bare har tittet innom og forsvunnet igjen. Plutselig merker jeg at jeg er sliten og lei meg. Plutselig, i glimt kan jeg føle sorg, men, som A sa tidligere idag da vi stod å laget middag, "jeg føler meg helt flat, helt følelsesmessig tom". Slik føler jeg meg også på mange måter, vi har vært så intenst tilstede i disse ukene, det har skjedd så mye og så lite hele tiden, og nå merker jeg at jeg tør å begynne å ta noe av frykten innover meg. I morgen sitter vi på flyet. Sakte, gradvis, slik en stålfjær i en klokke gradvis slipper fra seg spenningen mens viserne drives rundt og rundt, slik føler jeg at min psyke tillater seg en ørliten reaksjon når det passer seg, når tiden er riktig, når jeg kan tillate meg å senke guarden, tillate meg å være liten og puslete en stakket stund før vi skal videre, til flyplass, til Norge, til sykehus, til begravelse, til Sunnås, og til hvem vet hva. Sløv i skøytene idag, men i morgen skal på den igjen, løpe, gre håret pent, ta på en ren skjorte, rene sokker, pakke, prate, spise, gjøre oss klare, sørge for at A tar sin blodfortynnende, passe på at vi vet hvor passet er, at vi er klare når den sorte Towncar bilen kommer, og at vi har med oss alt, at vi ikke har glemt noe når vi i morgen, om kortere tid enn jeg innbiller meg at jeg har, drar vi herfra, først til flyplassen, deretter på flyet til Oslo. Det skal bli deilig å komme seg hjem, deilig å se barna, deilig å se Gardemoen som føles som en ørliten støl i forhold til flyplassen her, se de norske avisene igjen som for første gang, alt det vi ser med litt andre øyne når vi har vært ute i verden.

God natt.