Terapitime, krangling med lege og en sterkere A idag.

Klokken er kvart på ti, onsdag, og vi er på fysioterapirommet. Fem trenere snakker med 14 damer i rullestol. Det er en mann her også, en skallet mann i slutten av 50 årene, med vinrød tskjorte, en ekspert i karate blir jeg fortalt, og han skal ha damene i en eller anne form for thai chi.
- Klassen er egentlig full, sier Leslie som hilste på oss da vi rullet inn, men Phil synes du er en glimrende kandidat for dette, så vi skviser deg inn.
A satt med bena foldet opp i rullestolen da jeg kom idag. Utolmodig.
- Hvordan er stemningen hjemme?
- Den er god. Jeg la merke til at hun virket piggere idag.

kl. 1010. A er nå godt inne i taichi trening. 10 damer - A yngst -- er nå i god gang med trening. To instruktører hjelper henne, stemningen er god.
Treningen begynte med at Phil står i midten av sirkelen.
- Hvordan har vi det idag? spør han og ser seg rundt. - På en skala fra en til ti. Damene svarer
- seks
- syv og en halv,
- fem
- åtte,
- syv, sier en syltunn bitte liten krok av en dame med et stativ rundt nakken.
- Seks, sier A
- Syv, sier jeg.
- I Kina har de ikke nok leger, sier Phil. - Hvis man får et slag er det store sjanser for at man ikke blir behandlet. Derfor er kineserne opptatt av forebyggende medisin. Hver morgen ser man tusener av kinesere som trener i parker og på hustak. Overalt står det folk å trener. Syv dager i uken. Han ser rundt seg.
- Hvor får vi energi fra, spør han, og ser spørrende på damene i rullestolene.
- Mat? foreslår en.
- Oksygen, sier A.
- Ja, riktig! Oksygen! Og hvor kommer oksygen fra?
- Fra trærene.
- Ja, fra trærene. Et kretsløp. Det vi puster ut puster de inn og vice versa. Vi skal først jobbe med pusten. Har dere tenkt på hvordan en ballettdanser står? Rett opp.
En kvinnelig trener tar over.
- Tenk på hvordan vi har hodet. Vi har en tendens til å se nedover, bøye nakken. Da bøyer vi skuldrene også, og da får vi ikke luften ned i kroppen. Prøv å ta pekefingeren på haken og press hodet bakover. Kjenne hvordan hodet retter seg opp. Hun viser med overdrevent tydelige bevegelser. Hun har på seg en rød tskjorte, en sort bukse, kort fysioterapeuthår, badge i beltet.
- Vi skal jobbe med hendene, sier Phil. Løft armene sakte oppover, pust inn, bøy håndleddende, pust ut.
Han kommer over til A, holder hendene sine under hennes, ser på meg.
- Dette kan du gjøre sammen med henne, sier han. Jeg nikker. Ser i øyekroken en eldre mann som ruller seg inn i treningsalen, han har et stort amerikansk flagg på rullestolen.
Jeg sniker meg unna for å skrive. Sitter å ser A på avstand. Hun får mye oppmerksomhet, - jøss, du er høy! sier en av pleierne. Jeg ser et skilt på veggen. "There will be a $5 charge for whining" står det. A hater syting. Ingen fare der.
En gutt uten ben trener armene. Han ser bort på meg. Jeg ser at han ser på mitt trådløse tastatur som jeg bruker for å skrive mailer på mobilen.
- Very cool, sier han. Jeg tipper at han er rundt 16, tynn, utstående øyne, han ruller over til meg får se mer når han er ferdig med øvelsene.
- Noe jeg burde få meg til jeg skal begynne på college sier han.

Kl. 1050. Nå er vi speach therapy. En ung dame med typisk amerikansk pipestemme håndhilser og viser oss inn i et langaktig rom med lyseblå vegger, lakkert tregulv. Vi skal trene på å snakke, på å spise, trene på bruk av lepper. Vi er i et eget Meal Management Room. Treneren setter seg ved siden av et speil hvor A kan se sine egne lepper.
- Du kommer til å bli enda bedre til å kysse, sier jeg. - Du kan trene deg på meg når som helst. Vi ler.
Hun har et ark foran seg med øvelser. Lip Press. Cheek Suck. Jaw Squeeze. Fog and Cough. Roof Scrape. Tongue Sweep. Tongue Pop. Tongue Push. A sier "GUH". Terapeuten forklarer. Tungen din får kontakt med gangen. En gang til. Neste øvelse, Chewing Practice.
Hun gir henne en liten stang med en svamp. - Dypp den i vannet, bruk tungen til å bevege svampen rundt i munnen. Du jukser, sier hun. A ler. Terapeuten viser. A imiterer. - Bra! roper hun. Veldig bra. Nå på den andre siden. Jeg vet at den ikke smaker så bra.

Jeg sitter ved siden av å noterer. Ser på arket med øvelsene -- en tegneseriefigur i sorthvitt gjør ting med leppene som Supermann aldri ville ha gjort.

- Hensikten er å trene opp den svake delen av ansiktet, sier terapeuten. A i dyp konsentrasjon. - Noen spørsmål? Jeg dropper Jaw Squeeze og Fog and Cough. Alle de andre skal du gjøre. Hun oppsummerer. A gjør hver øvelsen når hun går igjennom. Jeg hører luftkondisjoneringsanlegget ved vinduet. Utenfor er det overskyet, fuktig, tropisk. På veggene henger innrammede plakater med dårlige tegninger fra et tropisk landskap.
A får et ark. Compensatory Strategies for Articulations.
- Pronounce very sound possible
- Exaggerate your moevements as you speek
- Speak louder
- Slow down your speech rate
- Speak syllable by syllable
- Speak word by word
- Take pauses
- Be sure to pronounce the last sound in each word
- Other

A har klaget over smerter i høyre side av ansiktet. En lege kommer inn. Skerkin. Han ignorerer meg. Hilser ikke. Jeg introduserer meg. han ser ikke på meg, stikker frem et kaldt slapt kjøttstykke. Enda en reptil lege uten evne til å kommunisere, uten noen form for ytre empati, tenker jeg.
- Hun har hatt smerter i ansiktet som har blitt værre over etpar dager, sier jeg
- Ok, vi sender henne til the Emergency Room, sier han. Jeg ser for meg tre timer med venting.
- Er det nødvendig, spør jeg.
- Nei, jeg synes ikke det er nødvendig, sier han.
- Hvorfor foreslår du det da? spør jeg
- Du er familiemedlemmet, hvis du vil det så gjør vi det.
- Men du er jo ansvarlig for behandlingen, sier jeg. - Du er jo den som må foreta den avgjørelsen.
- Vel, hvis du vi det, så gjør vi det, svarer han, uvillig til å ta noe som helst ansvar.
- Hvis jeg hører deg riktig så sier du at dette er ganske vanlig, sier jeg. er det kanskje lurt å vente til i morgen? Hvis vi tar henne til et emergenc room må hun kanskje vente i mange timer. Det vil jo slite henne helt ut.
- Det er din avgjørelse, sier han igjen. Jeg må konsentrere meg for å ikke bli sint. Jeg har lyst til å skrike til ham. - Reptillege, har jeg lyst til å si. Hvorfor skaper du en et slikt motsetningsforhold mellom oss? Hvorfor kan du ikke si hva du mener er riktig? Hva er vitsen med å ha en lege som er ansvarlig for en pasient hvis legen ikke er villig til å ta ansvar? Hva er poenget med å ikke utvise en iota med folkeskikk. Hva er poenget? Hvorfor har jeg nå truffet en hel rekke leger som oser av likegyldighet, som ikke virker som de bryr seg om annet enn å minimere sin egen risiko? Som fremstår som arrogante, uinteresserte, og samtidig, svake, kuede, konfliktskye?
Etter at han har gått, unnskylder Tina ham. Det gikk jo ikke så bra, sier hun. Nei, enda en reptillege, sier jeg irritert. Han er ikke så lett, sier hun. Nei, det skal være sikkert og visst. Slapp av, sier A. Han gjør sikkert så godt han kan. La oss håpe det, sier jeg.

Etterpå ruller jeg henne til rommet. Klokken er kvart over elleve. Jeg har klart å få henne en upgrade. Presten er utskrevet, Ellen, hun har tatt meg i hånden på vei ut, smilende, lykke til med A, sier hun. Hun er en fantastisk dame! Jeg nikker, og nå, med presten ute av bildet, har jeg fått A flyttet til vinduet, med dagslys rett inn på den regulerbare sengen.
Hun klarer å kjøre rullestolen inntil sengen, roter litt før hun får satt på bremsene, jeg hjelper henne, legge merke til at hun er mye bedre enn igår, jeg merker at jeg er lettet, det går bedre idag, jentene er hjemme, jeg drar dit nå, de har sikkert svømt i bassenget, spist egg og bacon, lekt med Tate, utforsket huset.
Vi snakker om taichi. De ga deg mye oppmerksomhet, sa jeg. Bra behandling. Det er jo ikke så rart, sier A. Bare gamle damer. Da er det jo morsommere med meg.