Skrevet i ambulansen tirsdag for to uker siden - utdrag

Tirsdag 23.6 kl. 1930 ca.  Sitter i ambulansen på vei til sykehuset med A.  Det regner.  Hun fikk noe som kan likne på et slag på kjøkkengulvet hos Cl og Cy,  klokken 19, nummen på den ene siden.  kastet opp.  Nå ligger hun på en båre og jeg tenker på jentene, lurer på om livet blir det samme igjen.  To paramedics er bak, forsøker å få A til å smile.  - Smile, sier de for å forstå om hun har kontroll over ansiktsmusklene.  Det har hun ikke.  Vi møter Cl og Cy på sykehuset.  Dette skjedde ved litt over syv-tiden.  Jeg hadde tatt meg en lur.  Cy begynte først å Google "nummenhet", grep seg i å si, dette er et slag, og ringte sporenstreks 911.  Nå raser vi langs motorveien til Morristown Hospital.  En av parramdeicsene gir meg As klokke, den jeg kjøpte til henne på 40 årsdagen.   Nå tar vi av fra motorveien, sirenen settes på, vi snirkler oss over et rødt lys, vi er i Morristown nå, den tunge dieselbilen tasler seg av gårde, en mann i shorts og t-skjorte kjører.  Jeg har rasket med meg toalettsaker, joggebukser, lesestoff, og noe å skrive med.  Min måte å takle stress på - skrive om det som skjer.  Klokken er kvart på åtte om kvelden og nå er vi fremme.  Morristown Memorial Hospital.
Kl. 1950. Cl møtte meg utenfor.  Han er alvorlig.
- Har hun noengang hatt migrene? spør han.
- Ja, da hun var barn.
- Hvis man har migrene så ligger det noe der, sier han bare.
Det minner om et hjerne slag tenker jeg, men sier ikke det.  De tar A ut av ambulansen.  Hun er blek, sitter halvt oppe, halvveis bevisstløs.
- Jeg er her.  Cl og jeg er her, sier jeg og hun nikker.
- Dere må vente her, sier paramedicsen,  og forsvinner med A bak et en svingdør.
- Jeg kjenner folk her, sier Cl.  En dame kommer gående.
- Kan jeg hjelpe dere, spør hun.  Hun er liten rundt 50, har en veske over skulderen.
- Ja, vi har faktisk truffet hverandre.  Cl presenterer seg.  Vet du hvem som jobber idag?
- Nei, jeg kom akkurat nå, og vet ikke sier hun. - Men du må bare gå inn om du har lyst.
Cl går inn mens jeg blir sittende igjen.  Skrivende, febrilsk i forsøket på å beholde roen.  Jeg har rasket med meg As veske, hennes papirer.
- Dette må være et av de beste stedene å ha et slag i hele verden, sa jeg til sjåføren da vi kjørte inn på sykehuset.  Han nikket.
- Ja, dette er nok det, sa han.  Morristown er et veldig bra sykehus.  Uansett hvor dårlig sykehuset er det det man sier til en urolig pårørende. 
- Dette er et meget bra sykehus, sa Cl før han forsvant bak svingdøren.

Kl. 2045.  A har hatt en liten hjerneblødning.  Vi venter på nevrologene som skal avgjøre hva de skal gjøre videre.  Vi har snakket med legen som tok i mot henne, en intern selvfølgelig og Cl sa, - ikveld er du min beste venn.  Men jeg er også god venn med CEOen på sykehuset her.
- Ikke si noe til jentene, sier A svakt.
- Slapp av, jeg sier ingenting til noen, sier jeg, mens jeg holder hånden hennes.
- Jeg fryser på tærene, sier hun.
- Det er bra, sier Cl.  - At hun kan føle tærene sine.
Jeg muter fjernsynet.  Vi er på akuttmottaket, vi er bak forhenget, jeg hører profesjonelle stemmer som stiller spørsmål til pasienter i avlukkene ved siden av oss. A har 70/99/19 i puls, 02 og respirasjon.  Det er lenge siden jeg har hørt lyden av et sykehus, elektroniske apparater som piper og uler, det er sikkert 30 profesjonelle her, leger i grønne skrøbs, og Cl som ringer, som kjenner folk, som stiller gode spørsmål, som får meg til å slappe av.
- Gå hjem og spis middag, sier A nesten uhørbart, så svakt snakker hun.
- Glem det, sier jeg.  Det er mulig det er bra for deg, men for meg er det best å være sammen med deg.
På fjernsynet danser noen, synger , spiller trommer, raske klipp, soldater, i regn, noen reddes fra sjøen, helikopter, logoen til en tv-kanal, dollarsedler, eksplosjoner, noen gråter, noen smiler, en cowboy, folk som gir hverandre high five, noen sloss, insekter, fotballstemmer, og jeg er tilbake i rommet, har slått av fjernsynsapparatet, hører stemmer, kjenner As kalde hud, noen tar av henne kontaktlinsene, hun kaster opp, de har en egen dispenser for spyposer, ikke de vanlige norske, men med en egen rund trakt så man treffer posen.
Jeg tenker at de kanskje skal operere henne, operere hennes fantastiske hjerne, den jeg elsker mest av alt, hjernen hennes.
En tekniker ruller inn et apparat,  jeg ser hans profesjonelle hender i gummihansker som klistrer å elektroder på brystet, på lårene, og en alarm går av, den piper og ingen reagerer, det er ikke oss, det er noen i avlukket ved siden av.
- Jeg tror ikke de vil operere på henne, sier Cl.  Det er en liten blødning.  Han ber meg slå opp noen på internett på min E90 som jeg skriver dette på.  Han ringer noen.  Neurologen er i en operasjon.  En lege kommer, noen er på vei.
Kl. 21:44.  Vi venter fremdeles på nevrologen.  Cl er fremdeles på telefonen.
- Landets beste senter for slag, Overlook, ligger rett i nærheten, sier han.  - Vi må se om vi kan få henne dit.
Cy er også her nå.  Hun har ventet på venteværelset i over en time, nå stryker hun A over håret, mens jeg skriver så det digitale blekket spruter.  En mann stønner utenfor, jeg hører lyden av tall som tastes på en telefon, en høyttaler etterlyser en lege, "Allister for a phone call on one", dempede stemmer, A kaster opp nå, brekker seg, holder rundt den blå posen, jeg kaster posen i en hvit firkantet søplekasse med en sort pedal.
Hvor faen blir det av spesialistene? Vi har vært her i snart to timer og ingenting hender.  Cl er på telefonen, forsøker å få noen til å komme.
- Skal jeg skru opp lyden på fjernsynet, spør jeg.  Cynthia rister på hodet.  Hun begynte å gråte da hun kom inn i sted.  Hun er ikke, på samme måte som meg, vant til å være på en slik avdeling.  Jeg føler meg nesten hjemme her som pårørende.
Skal jeg gjøre jobben i Boston?  Selvfølgelig skal jeg det.  Men, jeg må nok kjøre opp alene.  Må nok informere R om at vi ikke kommer til Maine.  Kanskje blir hjemreisen forsinket.  Kanskje må jeg være her med henne lengre?  Kanskje må vi være her helt til jeg skal til Paris?  Det blir helt klart ikke noen Paris tur på oss i sommer.  Kanskje ikke noen sommer på hytta.  Blir hun som normal igjen?
Cl kommer inn i rommet.  Han ser stresset ut.  De skal et nytt bilde av hodet ditt, A . De må ta en ny prøve for å se alle blodårene.  Deretter ligger de deg på en intensiv avdeling for natten.

Kl. 22.53. Sitter på venteværelset.  A er i stabil tilstand.  Jeg har akkurat gått ut fra mottaket.  Vi har enda ikke fått treffe en nevrolog.  Vi har vært her i snart tre timer.  Det er skandaløst.  Hele min klokketro på det amerikanske systemet er i ferd med å gå i knas.
A har gått igjennom en ny test.  Hun skal legges inn på ICU.  En dame i rommet ved siden av har revet av seg masken.
- Du må ta på deg masken ellers faller oksygenet ditt for mye, hører jeg en stemme som sier.
- Du har fått skulderen ut av ledd, hører jeg på den andre siden.  - Snakker deres datter engelsk?
- Litt, svarer en stemme.
- Vi må sette skuldren på plass igjen, sier stemmen.  Cy lytter og gjør grimaser med stemmen.  -For å gjøre det må vi gi bedøvelse.  Det er selvfølgelig frivillig.  Cys ansiktsutrykk utrykker lettelse over bedøvelsen for naboen.  Jeg forsøker å ikke lytte.  Regel #1: ikke forhold deg til andre enn dine egene, pass dine egne saker. 
- Dette er en skandale, sier Cl.  Han har snakket med USAs ledende nevrolog som er i Dallas.  Han forsøker å finne ut om bildene fra den siste undersøkelsen kan sendes ned dit.  Det er ikke så lett.
Cy masserer føttene til A som ligger på ryggen, blek.
- Jeg får ikke lukket igjen høyre øye.  Hun åpner bare den ene delen av munnen mens hun visker til meg.  Hun har nettopp kommet tilbake fra undersøkelsen og idet hun kommer inn legger jeg min hånd på hennes, og hun legger sin andre hånd oppå mine.  En lege kommer inn.
- Ta tak i mine hender, klem hardt, sier han og stikker sine hender inn i hennes idet jeg trekker mine unna.  Hun klemmer og han nikker tilfreds.
- Stryk forsiktig, sier jeg og legger min hånd inn i hennes igjen.  Hun holder den oppå min igjen, jeg føler meg rolig, tenker på alt som har vært, alt vi har hatt sammen, lurer et øyeblikk på om vi kan ha det igjen, skyver tanken fra meg, nesten litt skamfull over at jeg tenker det jeg tenker.
Men nå, noen minutter senere, ber hun meg lukke igjen det høyre øyet hennes, og jeg stryker forsiktig hånden over øyet, det var deilig, sier hun, jeg blir overrasket over at øyelokket er helt føyelig, følger min finger, hun ligger der, jeg tenker på hvor vakker hun er.
Kl. 23.23.  Venterommet.  Vi har vært inne å endelig har vi fått snakket med Dr. Baskin.  Cy kom ut å hentet meg.  Da jeg kom inn bak forhenget, stod han på hennes høyre side, en liten mann, i slutten av 30 årene, tynn i håret, alvorlig, han enser meg nesten ikke før jeg sier at jeg er hennes mann.   Han stiller meg spørsmål.
- Hvor gammel er hun? Har hun hatt andre problemer?  Når skjedde det?  Hva skjedde?
- Hun stod å laget mat sammen med Cy.  Jeg var oppe å tok meg en lur.  Cynthia sa at hun burde ta det mer med ro, og A svarte at hun var frisk som en frisk, at hun aldri var syk, men når hun ble syk så var det alltid veldig alvorlig.  Plutselig begynte hun å bli nummen rundt munnen, hun beskrev for Cy hvordan nummenheten spredte seg.  ´Jeg blir nummen´.  Hun tok seg til ansiktet.  ´Ansiktet mitt blir numment.  Armen min blir nummen´.  Så satte hun seg ned på gulvet og sa, hent C.  Jeg våknet av at Cy ropte på meg, og jeg løp ned.  Da hadde hun allerede ringt til 911.
- Ok, hun har hatt en blødning, antagelig i den bakre del av hjernen.  Blødningen er ikke stor nok til at vi føler at vi trenger å gå inn å gjøre noe nå.  Det er ikke mer utvikling nå.  Vi vil gjøre flere undersøkelser, og deretter vil vi kunne si mer om hvor lenge hun må ligge her, og hvordan vi eventuelt må legge opp et løp for å rehabilitere henne.  Vi vet ikke om hun vil få varige men.  Det kan hende hun vil ha problemer med dobbelt syn osv.
- Vi kommer ihvertfall ikke til å kunne komme tilbake med flyet neste mandag?
- Nei, det tror jeg vi kan se helt bort fra.
Mens jeg skriver dette, rapporterer fjernsynet i venterommet fra Iran hvor menneskemenger blir jaget av sikkerhetsstyrker, og USA diskuterer hvordan USA og Obama skal forholde seg til det som skjer.  Vi ser bilder av folk som blør, soldater som jager mennesker med køller, og jeg tenker at vi er heldige.
- Sånn går det når vi blir for oppesen, sier A.  Da skjer det noe som får oss ned på bakken igjen, visker hun med et skeivt smil.
Kanskje er det skjeive smilet noe vi kommer til å måtte leve med.
- Jeg elsker deg mer enn noen gang, sier jeg mens jeg legger ansiktet helt inntil hennes, slik at min nese stryker over henne numne hud.
- Kan du kjenne ansiktet mitt mot ditt? spør jeg. Hun nikker.
- Det er deilig, sier hun
- Nå skal vi få deg i en skikkelig seng og deretter skal vi dra å spise og deretter dra hjem og sove.