Møte hos nevrokirurgen ga oss fint lite ny informasjon

Jeg hentet A kl. 1030 idag, og kjørte henne til legekontoret til Dr. Baskin. Ble møtt av en morsk kontordame som ikke ville godta forsikringen vår. Dere må betale, sa hun. Det er ikke slik at dere bare kan komme hit å si at dere har forsikring. Kan jeg få snakke med sjefen din, sa jeg rolig. Etterhvert endte jeg opp på kontoret til enda morskere dame som sa at deres policy var å alltid få betalt av klientene. Kan du ikke snakke med vår Care Manager, sa jeg. Nei, det gjør vi ikke. Vi aksepterer ikke forsikringsordninger. Du betaler og så får du ta det opp med ditt forsikringsselskap.

	Legesamtale med Dr. Baskin 21.7.2009 Video Length 10:28 Click here to watch

Min kone har hatt ett slag, sa jeg. Jeg har ikke til hensikt å betale noe som helst til dere. Dette er dekket av forsikringen. Legen kjenner A. Jeg beklager, no can do. Hun forklarte meg igjen. Hun lente seg mot meg. Dere har kanskje nasjonal helseforsikring i Norge? ville hun vite, plutselig intim i stemmen. Det skulle vi hatt her også. Ikke si det høyt. Ikke si det til sjefen min. Men det hadde vært mye bedre om vi fikk det her også. Dere har det mye bedre. Men vi må ta betalt. Det forstår du vel. Jo, jeg forstår det, sa jeg. La merke til bildet av barna hennes, forsøkte å tenke at hun var et godt menneske med et umenneskelig regelverk. Jeg forstår det godt, men jeg synes det er et håpløst system som bruker så mye krefter på penger, sa jeg og tenkte at jeg kanskje var litt for dømmende. Men da gjør vi det slik: Jeg signerer på dette dokumentet, vi gjør unna denne konsultasjonen, og så finner vi oss en annen nevrokirurg å forholde oss til. Jeg forstår at dere må gjøre det dere gjør, men du forstår sikkert også at vi ikke ønsker å være i klørene på leger som fremstår som så firkantede som dere. Hva om jeg hisset meg skikkelig opp? tenkte jeg mens jeg smilte til henne. Hva om jeg kastet noe i den store speilglassruten bak henne? Hva om jeg begynte å gråte? Hva om jeg spiste kredittkortene mine for at hun ikke skulle få tak i dem? Hva om jeg lot meg selv falle sammen på gulvet? Jeg tok kontrakten hun ga meg, signerte den, avfotograferte den med mobiltelefonen, takket henne for hjelpen, og gikk ut å satte meg i venteværelset sammen med A.
Etter etpar minutter kom den første morske damen ut. Vi har snakket med Baskin. Dere skal ikke betale noe for denne konsultasjonen. Den er gratis. Vi beklager at vi laget oppstuss om dette. Hun har med to glass med kaldt vann til oss. Se her, ta litt vann. Det er helt kaldt. Jeg setter ditt glass her, sir, sa hun til meg. Sir. Nye takter. Og her er litt informasjon om Baskin. Hun ga meg en firefarget tykk brosjyre som jeg bladde i. Noterte meg at Baskin var spesialist på rygger først og fremst.

Litt etterpå ble vi kallet inn. Jeg rullet A (som nå begynner å se litt mer normal ut) foran meg inn i de indre gemakker. Blodtrykk -- helt fint. Temperatur, helt fint. Deretter inn i et rom med en masse plansjer med rygger. Flere ryggskjelletter hang i kroker, det så nesten ut som om de hadde slaktet noen pasienter. I løpet av etpar minutter innfant Baskin seg. I mørk dress. Dyre sokker. Sorte sko. Et fastere håndtrykk denne gangen. Blåveisen fra baseballen var knapt synlig. Nå, du har ikke spilt baseball i det siste. Hehe. Nei, det har blitt dårlig med det.

Han stilte spørsmål, og da han begynte å oppsummere, ba jeg om tillatelse til å filme. Det er jo litt uvanlig, sa han. Jo, det er jo det, men det er bra for de der hjemme, sa jeg. Dessuten bra å vise forsikringsselskapet. Tapen gikk, mens han snakket i over ti minutter. Realtime versjonen er vedlagt. I korte trekk -- han mener det er trygt å fly. Han mener hematologen bør bestemme hva vi gjør med blodfortynnende.

Etterpå kjørte vi til Minuteman family restaurant og spiste. A har ikke endret personlighet siden slaget, men en ting er nytt. Hun har blitt en hund etter iskrem. Hun ville først spise lunch på en iskrembar, men jeg fikk snakket henne vekk fra det. Da vi var ferdig med lunchen bestilte hun is. Deretter dro vi hjem til Faircourt. Vi var der ved tre-tiden. Cy stod klar da vi kom, og hun og A dro rett til manikyr og pedikyr. Jeg sovnet momentant, sov til kvart på fem og dro deretter for å hente A som hadde fått dyp massasje etter at Cy hadde dratt for å hente et barn på trening. Da jeg kom frem satt A lykkelig med illrøde tånegler, lykkelig, nyvåknet etter en full body massage, fotmassasje og full overhaling av negler på hender og føtter. Hun strålte.

Røde tånegler gjør underverker for en mørbanket kropp.

Deretter hjem, sove mer, jeg laget grillet laks til A og Cy, deretter iskrem til dessert m jordbær og bringebær (ikke så gode som hjemme selvfølgelig), og deretter kjørte jeg henne hjem. Hun har fremdeles problemer med å holde balansen. Hun blir svimmel hvis hun ikke ligger eller sitter stille. Hun blir fort sliten, men snakker bedre enn tidligere, er mindre skeiv i ansiktet, spiser bedre, og føler stadig mer av sin høyre side. Hun fortalte meg at hun fremdeles har noen av vodoo pleierne, men at de stort sett opptrer som om de er litt redde for A. Det sier jeg ikke noe på. Det bør de være. Nå er jeg stuptrøtt og ser frem til en rolig formiddag i morgen. God natt.