Lørdag kveld - A tilbake på ARF

Kl. 2240. Har akkurat kommet tilbake etter å ha levert A på ARF. Ute er det et tropisk regnvær og enorme lyn som flerrer over himlen uten forvarsel -- nesten som en påminnelse om hvor hjelpesløs man kan føle seg når ting utenfor en selv tar overhånd.
Etter at vi var ferdige med å bade idag, rett før jeg skulle hjelpe A opp til huset - hun gikk bassenget med korte nølende steg, sa hun merket at venstre side har blitt svakere - ringte telefonen. Det var fastlegen fra Norge, T, som kunne fortelle at alt nå er klart for innleggelse på Ullevåls isolatavdeling hvor de står klare med hurtigtesten før hun kan overføres til Slagenheten. Derfra skal de forsøke å få henne snarest mulig til et rehabiliteringssenter. Iflg. Ullevål er Sunnaas stappfullt, og det er ikke aktuelt å komme inn der før til høsten, men det kan være mulig i Sandvika eller Son. Jeg sa at jeg syntes vi skulle ringe direkte til Sunnaas å ikke gi oss med en gang, noe hun var enig i. Hun anbefalte oss ikke å komme til Norge på en fredag fordi det neppe var noe treningsopplegg på Ullevål i helgene -- spesielt ikke midt i sommerferien -- men at alle er inneforstått med hvor viktig det er at hun kommer fort igang med trening. Det er da endelig bra.
Vi fabler mer og mer om hverdagen. Det er det vi savner mest akkurat nå, slik det alltid det største savnet i tidligere. Vi savner tekoppen ved kjøkkenbordet, de nybakte rundstykkene vi lager hver dag (jeg tuller ikke), tur med bikkja D rund Sognsvann, småkrangling om hvem som skal lage middag, roen når ungene er ute av døren om morgenen, sykling hjem fra byen, middager med venner, et glass vin på fredager, klipping av plen, vasking av tøy, brenne i peisen, rolige dager på hytta, alle disse tingene som hverdagene er fylt med savner vi mer og mer, savnet er som en lyd som øker gradvis i styrke fra umerkelig til den tilslutt overdøver alt annet.
Jentene er tapre. De vil ikke at mamma skal tilbake til ARF, de vil klemme henne, sitte på fanget, men kommenterer også at hun er annerledes.
S skriver dagbok hver dag. Hun ønsker seg intenst en Mont Blanc penn, hun har i det hele tatt en hang til luksus. Når jeg spør hva de vil ha til forrett, sier hun alltid gåselever, og hun har to store ønsker når vi i morgen skal ta en tur til Manhattan -- å gå på Tiffany, gullsmedforretningen på hjørnet av 5th Ave og 57th gate, og en tur innom lobbyen på Platza. - Kan vi bo på Platza, pappa, sier hun. - Bare for en natt.
Jeg har gjort en avtale med henne. Jeg har kjøpt en dagbok til henne, og sagt at hvis hun klarer å skrive den full før skolen begynner så skal hun få en Mt. Blanc penn. Både hun og H skriver dagbok nå. S har skrevet flere sider hver dag siden hun kom hit. I går skrev hun om filosofi: "Hvis jeg sier: jeg lyver alltid så lyver jeg også når jeg lyver og da lyver jeg ikke alltid. Alt vil før eller siden motsi seg selv. Ingenting er perfekt. Alle fra Sparta lyver sa mannen fra Sparta. PS. Jeg vil at mamma skal bli frisk."
Den siste setningen har hun hatt med hver dag hele uken, i ulike versjoner. Torsdag: "Forresten jeg ønsker virkelig at mamma skal bli frisk." Onsdag: "Jeg håper sånn at mamma skal bli frisk. Det er mitt største ønske så absolutt. Og jeg håper at alt vil løse seg. Dessuten har jeg virkelig lyst til å begynne å trene med noe." Tirsdag: Og jeg håper virkelig at mamma skal bli frisk. Dessuten kan det jo hende at en Mont Blanc penn kommer i mine hender." Mandag: "Jeg håper virkelig at mamma blir frisk. Er fremdeles i amerika. Stor trives ikke. Har en løs tann." Søndag: "Solen steker og jeg tenker på hvor fint det hadde vert om mamma hadde blitt frisk nå med en gang. Hvor fint det hadde vert om en Mont Blanc penn hadde vert i mine henner. Vi er i New Jersey, det er ikke så morsomt her, men jeg trives. Mitt første omtrentlige sitat. S, 10 år"
Vi har blitt enige om at jentene og G drar hjem på mandag. Nå vet de hvordan det er her, de er rolige i forhold til A, og sommeren venter selv om den ikke blir som planlagt. H gleder seg veldig til å se veninnen V som kommer på gården en uke. S gleder seg til å komme hjem. To uker er nok. Jeg er spent på hva gårsdagens prøver viser -- om noe -- og er spent på når vi kan komme oss hjem. Det avhenger av når det er forsvarlig å reise. To legetimer på torsdag bør si mye. På torsdag ønsker de også å skrive A ut fra ARF slik at hun går over til å være dagpasient.
Nå skal jeg legge meg, lese, og håpe at jentene kommer inn i sengen min i morgen til en fødselsdagsfeiring som nok blir litt utenom det vanlige. Vanligvis vekkes bursdagsbarnet i sengen med te, kaker og en presang. Uten A er det liksom ikke det samme. Planen er å dra tidlig til Manhattan. G vil gjerne få med seg Central Park og Guggenheim, H vil på Museum of Natural History og FAO Swartz, og S vil til Tiffany og Plataz. Jeg vil helst være her, men vi satser på en kjapp tur for så å pelle seg ut igjen, plukke opp A, og spise en hyggelig middag her på slottet.
Nå skal jeg ihvertfall dette i seng. Det er ikke noe slaraffenliv å ha matmor nede for telling.