En dag på Manhattan og ettermiddag m A

Kl. 2330 Bernardsville. Vi var oppe syv idag også, det var min fødselsdag, den første på 14 år hvor jeg ikke har blitt vekket med kaffe på sengen og fødselsdagssang. Det var litt stusselig, men jeg spratt opp fordi vi skulle til Manhattan idag. G, H, S og jeg satt i bilen kl. 0900, og etter en frokost på Friendly´s -- gigaposjoner med pannekaker, bacon, egg, smør, sirup, krem, melis, sukker, kalorier, alt mulig drit man kan klare å tyne ned i en frokost, ikke to egg, men TRE egg, juiceglass som store som blomstervaser (Cl. fortalte meg at Ikea i New Jersey satte blomstervasene ved siden av vinglassene da de startet opp fordi de trodde at de skandinaviske vasene var ølglass), enorme mugger med kaffe, folk på alle kanter som takras, enorme kropper som vugger seg frem til dagens første sukkerinjeksjon, legger som tømmerstokker, maver som får meg til å tenke på søplesekker fylt med smørolje, løstsittende klær og spesialbygde bilseter, biler som knaker i fjærsystemene når Tiår med akkumulert sirup og matglede setter seg inn, øynene langt inne i de kjøttfylte ansiktene, vanlige norske langrensski ville ha knukket rett av som fyrstikker -- etter en deilig frokost -- satte vi oss inn i bensinslukeren vi har lånt av Cl og Cy, tastet inn George Washington Bridge, og fulgte den vennlige damestemmen som rolig loset oss igjennom et blodkarsystem av firefeltede motorveier med store skilt som forkynte New York City, til vi etter litt over en time rullet ned West Side Highway, tok av ved 96. gate, freste bort forbi Broadway, Amsterdam og Columbus Avenue, tok sydover på Central Park West, og taxet inn i et nymalt parkeringshus på 74. og Amsterdam kl. 1050. Derfra gikk vi hånd hånd bort til Central Park, og tasset sydover, jeg med en jente i hver hånd, svigermor daltende bak, informerende om tresorter og buskvekster, mens H spurte om Nintendo og S om hvite duker på Platza. Vi passerte flere jazzband, og jeg stoppet å lyttet. - Skal du ikke betale dem da pappa, sa S hver gang og jeg lot henne stappe dollarsedler ned i åpne trommekofferter.
- Hvorfor er dansker fortørnet over nordmenns frokostvaner, pappa?
- Hvordan ser minnebrikkene ut for Nindendo DSi? Hvor kan vi kjøpe dem? spurte H.
- Olmsted vant konkurransen om Central Park i 1857 fortalte G.
- Er det langt til Platza, pappa?
- Må vi gå dit? Kan vi ikke gå til Museum of Natural History?
- kan du kjenne på tannen min pappa?
- Jeg husker da vi var på omvisning på en park i Amsterdam. Der var de fornøyd over at de fant en frosk, sa G.
Vi passerte den lille grønne innsjøen hvor man kunne leie en båt.
- Æsj, så ekkelt vann, sa H.
Vi så hestedrosjene overalt. - Skal vi ta en tur med hestedrosjen? spurte jeg.
- Du vet jo ikke forskjell på en hingst, hoppe eller vallak, sa H. Vi kan jo ri på T. Disse hestene her er jo helt lamme. Bestefar er mye finere.
- Ja, vi tar en tur, sa S.
- Du skal alltid høre på musikken, du pappa, sa H.
Etter en stund tok vi farvel med G. Kl. var halv tolv. Ble enige om å møtes igjen kl. 14.
Central Park på søndag har alltid vært en av mine favoritter i New York. Folk i alle tenkelige fasonger og kostymer er ute å sykler, jogger, går, går på rulleskøyter, drikker av vannflasker, kaster frisbee, kaster baller, sjonglerer, sykler på enhjulsykkel, spiller saksofon/marimba, sjakk, sykler på racersykkel, skriver på en avhandling, leser New York Times, (endeløse seksjoner med eiendomsannonser, kultur, utenriks, innenriks, lokalst stoff, dødsannonser), spiller baseball med en liten gutt som ikke treffer ballen engang, ligger på et ullteppe med kjæresten, roper ut i luften til noen som ikke er der, snakker i mobiltelefon, griller mat, kappkjører med små radiostyrte båter, husker i lekestativ, drikker vann av en eldgammel fontene, lufter bestemor, lufter fem ulike hunder, to med munnkurv, lufter et barn, lufter tvillinger, lufter andres tvillinger, er kledt i shorts, miniskjørt, romdrakt, huleboer kostyme, smoking, short, New York Yankees dress, klovnenese, tykk, tynn, veldig tynn, anorektisk, veldig tykk, høy og tykk, mørk, flat nese, caps, propell i capsen, alle er her, alle nyter solen, noen går fort, noen går sakte, og alle omgår hverandre, ingen støter borti hverandre, ingen ser på hverandre når noen ser på dem, man føler seg trygg, og jentene holder meg i hånden og jeg kjenner svetten mot ryggsekken, kjenner tyngdekraften som presser meg mot mine nye joggesko, skimter General Motors Building, kjenner lukten av hetemøkk, eksos, hører lyden av gule drosjer som tuter, folk som roper, vi nærmer oss Grand Army Platza, vi fallbyes av mennesker som vil tegne jentene, vi ser små traller med bilder av Brooklyn Bridge, av Twin Towers, av en brannmann i bar overkropp, Bush med roppert på Ground Zero, logoen til NY Yankees, NYPD, John Lennon med runde briller, sykkeldrosjer, mennesker, hester, bikkjer, saksofoner, sykler, pretzels, vi nærmer oss 5th Avenue, krysser gaten, Pappa, tror du vi får lov til å komme inn på Platza, ja, bare lat som du bor der, sier jeg, de presser sine små hender in mine, vi er svette i håndflatene, H synes det er flaut, må vi gå inn, spør hun, ja, sier jeg, vi nærmer oss, jeg ser fontenen på den andre siden, der jeg satt å spilte 25 år siden! tiden flyr, jeg smiler, ser rett inn i øynene på en uniformskledd mann, han sklir til siden, jeg dytter jentene inn den blankpolerte svingdøren, tyter selv inn.
Plutselig er vi inne i en annen verden, kjøligere, stille, prismebehengt, lyd dempet av tykke tepper med roser og krusseduller, gull i taket, gull i vegger, høyt under taket, søyler, andektig stilhet, en svak lyd et springvann vi ikke kan se, av dempede skritt, viktige skritt, mennesker av betydning, mennesker hvis tid er viktigere enn de ute på gaten.
- Woooowww, sier S.
- Hysj. H er flau over oss.
- Skal vi spise her, jenter, sier jeg.
- jaaa, sier S.
- Nei, absolutt ikke, sier H. Flau, slik jeg husker at jeg var flau når min mor fant på ting som jeg syntes var sprøtt, som å synge på trikken, hilse på fremmede, la seg rive med av musikk, eller bade i fontenene i Frognerparken.
Inne ved the Oak Room, leste jeg opp menyen for dem.
- Har de gåselever, vil S vite.
- Nei, men de har roastbiff.
- Det vil jeg ha, sier S.
- Jeg er ikke sulten, sier H.

Det endte med at vi gikk videre. S ble rasende, men jeg minnet henne om at nå var det Hs tur. Vi strenet over gaten mot FAO Swartz, en av verdens største leketøysbutikker. Der ble vi møtt av menn i Danske soldatuniformer -- sorte store hatter og røde uniformer -- som ønsket oss velkommen, som holdt opp dørene og sa welcome. Jentene leet ikke på et øyelokk. - Skal jeg ta bilde av dere med gutta, spurte jeg. De himlet med øynene. Pappa da.
- Jeg trenger egentlig ikke noe jeg, sa S, da vi var kommet innenfor, mest for å sette H i forlegenhet, mest for å få storesøsteren til å føle seg forpliktet til å si det samme. Jeg synes jeg har alt jeg trenger. H virket uinteressert helt til hun fant en replika av ringen fra The Lord of the Rings. Den kostet bare $360. - Jeg kan bruke mine egne penger. Hs stemme var silkemyk, bedende. - Glem det, sa jeg. - Du trenger ikke en slik ring. Skaff deg heller en brukt giftering. - Hvor får jeg tak i det? - Det er mange som skiller seg. Legg inn en annonse på Finn. "brukt giftering ønsket kjøpt. enkel, tykk gullring." - Kjenner vi noen som har skilt seg? Jeg måtte tenke meg om. Hm. Nei, jeg er ikke sikker. - hva ville du si til dem? Kan jeg få kjøpt ringen din? - Men jeg liker denne. - Glem det.
Etter å ha vadet oss gjennom endeløse rekker med racerbiler, rosa kjoler, kosedyr, pedagogiske leker, en hel avdeling med Barbie, fjernstyrte heliokoptere, en avdeling med sukkertøy, de fleste røde, og horder med smårbarnsfamilier som fikk S til å si, - dette stedet er for småunger, la oss komme oss ut, la vi på dør, kom oss over gaten, gikk ned femte, og inn i Tiffany´s, Ss andre mål med turen. - Kan vi kjøpe en giftering her, pappa, ville H vite. - Nei, jeg tror de selger dem i par, sa S. - Tenk at din ring er kjøpt her, pappa. Når kjøpte oldemor den? - I 1911, tror jeg, sa jeg. - Vis den frem, så får vi sikkert ekstra god service, sa S. - Ser du noe du vil ha, spurte jeg. - Hva med denne, sa S og myste mot en pappegøye i gull med grønne og røde stener til $38,795. - Den var stygg, sa H. - Glem det, sa S.
- Jeg vil ha denne. H pekte på en davidsstjerne i sølv. S og jeg var ikke interessert. Vi forlot stedet uten å ha kjøpt noe. - Vi shopper heller i morgen, sa jeg.
Etterpå gikk vi bort til sjette avenye, og satte oss på en greasy spoon restaurant med meksikanske kelnere i hvite svette terylensskjorter, sorte bukser som plasserte plastglass med isvann på bordet før vi fikk satt oss ned. Grilled cheese til jentene, blt til meg, diet coke, og vi skippet de gigantiske ostekakene jeg elsker mens jeg klemte meg på min egen overvekt og tenkte på A. - Jeg håper hun blir frisk, sa S.

Vi møtte G kl. 14 som avtalt, betalte 400 kr. for tre timers parkering, kjøpte oss hver vår iste, klatret inn i bussen, programmerte GPSen på retur og var alle enige om at det hadde vært en fin tur.
På tilbakeveien plukket vi med oss A. Vi var hos henne kl. 1530. Da lå hun klar, blid som en lerke etter at hun hadde hatt en strålende treningssesjon hvor hun hadde klart å gå på egenhånd.
Vi kjørte til slottet, hvor vi ble møtt av Cl. som nettopp hadde ankommet etter en uke i Europa. Han serverte mineralvann, cherrytomater og antipasto ved svømmebassenget mens A gikk frem og tilbake i bassenget, vaklende mens hun holdt i det store rosa hjertet. - Dette er bra trening for meg, sa hun hele tiden, fremdeles med lapp for øyet og et skjeivt flir. - Nå vil jeg hjem.
Etterpå så Cl, A og jeg på bildene av As hjerne. Cl printet ut en tegning av hjernen fra Wikipedia, og forklarte oss hvor blødningen hadde vært - i lillehjernen, viste hvordan den har påvirket nervene som kontrollerer musklene i høyreside av ansiktet, hvordan den har påvirket balansenerven, og da vi så på bildene fikk han det til å høres nesten bagatellmessig ut.
Jeg tenkte på hvordan Roth hadde beskrevet møtet med bildene av farens hjerne som enormt sterkt, hvordan det hadde fått han til å tenke på alle farens egenskaper, hans oppvekst, hans stahet, hans direktehet, mens jeg ikke tenkte på noen av disse tingene mens vi satt på min pc å så på sorthvittbilder av blødningen -- som en liten hvit flekk - inne i hjernen til den kvinnen jeg elsker.
- Som du ser har dette ikke noen innvirkning på det kognitive, sa Cl, legen, vår venn, vår beskytter, og jeg følte meg et øyeblikk rolig.
- Jeg er veldig takknemlig for at dere har tatt dere så godt av oss, sa jeg litt senere.
- Dette er ekstraordinære omstendigheter, sa Cl. - Vi synes det er veldig hyggelig å ha dere her. Dere må bare bli så lenge dere ønsker.
- Det er ekstraordinære omstendigheter, sa jeg. - Jeg vet jo ikke engang om vi får igjen det livet vi har hatt.

Etter middag, en deilig fødselsmiddag hvor Cl overrasket med fødselsdagskake hvor jeg blåste ut alle lysene og ingen trengte å spørre meg om hva jeg ønsket meg, kjørte jeg en utslitt A hjem ved 21-tiden. - Uansett hva som skjer, kommer denne opplevelsen til å forandre meg profesjonelt, sa hun.
- På hvilken måte spurte jeg mens jeg holdt øye med den gule stripen i midten av route 202.
- Bare måten de behandler gamle mennesker på. Hvor hjelpesløse de er og hvor lite empati det er blandt personalet. Hvor kort vei det er mellom våre vanlige liv og den hjelpesløsheten som disse gamle menneskene må føle.
Typisk A å tenke på hvordan alle de andre har det.
Da vi kom frem, lot jeg bilen stå med blinkende lys utenfor mens jeg slo opp rullestolen og satte den foran passasjersiden og så på hvordan A selv manøvrerte seg på plass i stolen. Jeg rullet henne inn i heisen, mens hun trykket på knappen. Vel fremme pusset jeg tennene hennes, før jeg ga henne henne en lang klem.
- Dette går rette veien, sa jeg, og kjente at jeg trodde på det selv også. Deretter kjørte jeg hjem alene. I morgen drar jentene tilbake til Norge. Med litt flaks er vi tilbake i Norge i slutten av uken. Det er lov å håpe.