Dag 8: rapport fra A

Endelig en natt uten altfor mange hallusinasjoner. Ingen hunder under senga, ingen ektemenn som blåser luft i antikoagulasjonssystemet ved beina, og ingen Oslobrann. Idag våknet jeg fin og uthvilt klokken halv fem. Men ikke tale om om jeg fikk stå opp! Etter en lang unnskyldning for å gå på do, pønsket jeg videre på hvordan jeg skulle unngå nye strafferunder i senga dagen etter.
Jeg har gått i trapper, kjørt ti minutter på stairmaster, har gått opp og ned av rullestolen, og munnen er like hoven. Jeg glemte Ss øyeundersøkelse på Ullevål, men får satse på å huske mitt eget øye istedet. Det høyre øye seiler fremdeles sin egen sjø, og lar seg ikke lukke. Skal på undersøkelse på Morristown Memorial Sykehus i morgen kl. 1530 for å undersøke smerte i ansiktet.
Egentlig er det ikke noe annet å gjøre her enn å se på alle de rare gamle folka som trilles inn og ut. Kun et fåtall har jeg oppnådd kontakt med. Damene er utrolig damete og mennene er utrolig mennete. Damene sludrer ivei om ingenting. Eller om barna og barnebarna. Mennene holder stort sett kjeft når de ikke ber om å få saltet. Det er som om folk lever i to forskjellige verdner.
A Rehab er et strengt sted. Det er en sånn kvalitet som bare amerikanerne kan utvise. Gammelt, godt og rustikt samtidig som det har kvalitetselementer av Steinerskole og moderne teknologi. Alt i alt ser det ikke så bra ut, men er forferdelig bra! Både fysio og ergoterapeutene er rå, folk som virkelig kan jobben sin, men de ser ut som hauger alle sammen. Ingen glam faktor i det hele tatt. Men dyktige til å løse problemer.
Snart har de vel løst meg også. Dessuten hjelper det ikke så rent lite at H og S er her.