Mandag: En fantastisk morgen

Jentene sover enda, det er helt stille i huset, og jeg føler meg ganske våken etter en regntung men fin helg på hytta.  Den største fremgangen for A er at hun ikke blir så fort sliten.  Hun er ved ganske godt mot selv om hun fremdeles kan være litt gråtelabil.  Det er vondt å tenke på hva hun har mistet.  Det er lett å assosisere alt til slaget.  I blandt spøker jeg det bort, i blandt gir jeg henne en klem.  

Men det går fremover.  Det siste er at hun kan si "R."  Dessuten påstår hun at hun er i ferd med å få tilbake kontakt med noen av musklene i den høyre delen av ansiktet.  

S, A og jeg var forøvrig på sopptur i går.  Fant en masse piggsopp som jeg renset, forvellet og frøs da vi kom hjem.   Pellet vekk edderkopper og barnåler, inspiserte de små gule soppene før jeg dampet de slik at de falt sammen. 

Nå ligger det en travel uke foran oss før S og jeg drar på klassetur til Rondane på fredag.  Dagene går.  Vidda ligger der fremdeles.  Denne høsten kommer i stor grad til å handle om å forsone seg med det som har skjedd. Det er en lang prosess, en prosess vi må igjennom før vi kan komme oss videre.  

Lørdag på hytta i Son

Klokken er snart fire lørdag ettermiddag. A har klippet plenen i dag mens jeg har bakt brød. Jeg har løpt en tur. H har tatt seg en lur. As kontaktlinse har satt seg fast. Hun klager over at det er vanskelig å blunke. Teipen til loddet hun vanligvis har på høyre øyelokk ble liggende igjen hjemme da vi dro avgårde i hui og hast i går kveld etter at jeg hadde kommet hjem fra en dagtur til Gøteborg i embeds medfør.
"Har du noen gang sett livet passere i revy, mamma," spør S. Hun har fått tiden til å gå ved å grille fluer på den elektriske fluesmekkeren vi kjøpte i sommer.
Det har vært en hektisk uke, Ss første skoleuke i 7. klasse, jeg har vært en tur til London i begynnelsen av uken, har hatt masse møter i forbindelse med høstens oppdrag, og A har hatt timer hos kiropraktor, hos en ny fysioterapeut, hos øyelege, hun har vært på yoga og på introkurs i meditasjon. Hun har takket nei takk til fem dagers "evaluering" på Sunnaas, og ellers har vi stort sett rukket middag sammen hver dag.
Klokken er ni om kvelden.
Jeg ble avbrutt i sted fordi vi bestemte oss for å gå en times tur i skogen. As balanse var vesentlig bedre enn i sommer, men jeg la merke til at hun ble sliten omtrent på samme sted - omtrent halvveis på turen. På slutten måtte vi stoppe og ta en pause.
"Jeg synes jeg har fått bedre balanse," sa A mens hun satt på en stubbe. "Jeg tror jeg kommer til å få tilbake det meste av det jeg hadde. Og ikke bare det. Jeg kommer til å ha noe helt annet, noe jeg ikke hadde før, en innsikt, en ny styrke. Etter et slag, hva er man redd for da?"
Nå har vi drukket en flaske vin sammen med svigerfar som var her på middag, vi har spist dessert, og nå kjenner vi alle på en deilig matthet etter en dag fylt med turgåing, hagearbeide og sløving. I ettermiddag fikk vi en middagsinvitasjon til i morgen, og det er ikke lenge før vi går til sengs.
Nei, denne bloggen roer seg nå fordi det ikke er så mye å fortelle. Hverdagen er over oss, jentene er inne i sitt siste år i henholdsvis barne og ungdomsskole, A leter etter en ny rutine, og selv om det nå er over 14 måneder siden A fikk slag, har vi enda ikke vent oss til en tilværelse hvor A ikke kan fungere som normalt. Vi har enda ikke innfunnet oss med at dette kanskje et nytt status quo, vi har ikke innfunnet oss med skjebnen, vi stritter i mot, holder motet oppe, tror av hele vårt hjerte at ting skal bli bedre, at A skal bli den hun var før slaget, at vår lille familie kan fortsette å fungere slik vi gjorde.
Men jeg vet at noen ting vil være forandret for alltid. Jeg har blitt glad i lage mat. Jeg har fått en annen ro med familien. Jeg har fått forskyvet skalaen for hva som er en krise. Jeg blir ikke lenger stresset av de samme tingene som før, og det er deilig.
Neste uke er full av jobbing. Intens forberedelse til en stor jobb på onsdag. Skriving av tilbud og møter torsdag og fredag, og tidlig avslutning fredag før S og jeg drar til Rondane med Ss klasse.
Men nå er vi her og tyner de siste strålene ut av sensommeren. Det er fantastisk.

A går lørdag

Fredag kveld: Det svinger

I går var jeg på jobb i Bergen.  Da jeg kom hjem var A nedfor.

"I dag har jeg lært noe," sa hun da vi hadde lagt oss i sengen.  "Jeg har lært at når jeg blir sliten har jeg lettere for å falle.  I dag falt jeg tre ganger.  Siste gangen falt jeg på en stubbe.  Jeg slo meg skikkelig."

Jeg vet at når A sier hun har slått seg er det ikke noen spøk.  Hun har en høy smerteterskel.  

Jeg holdt rundt henne.  Merket at hun var lei seg.  

"Jeg er lei av å være syk.  Det er utrolig kjedelig.  Dagene går sakte.  Jeg er programmert til å gjøre noe hele tiden.  Nå forstår jeg hvordan faren min har det.  Han går jo helt bananas.  Jeg må lære å ta det mer med ro.  Men samtidig, det er kjedelig.  Jeg føler ikke at jeg er noen når jeg ikke kan gjøre noe.  Selv ikke mat klarer jeg å lage."

I dag fikk hun endelig svar fra NAV på søknad om støtte utover det initielle året med sykepenger.  Søknaden ble sendt inn i god tid før St.Hans som var ettårsdagen for slaget.  Først nå har vi hørt noe tilbake og i mellomtiden har A ikke hatt egne penger.  "Flaks for meg at jeg har en familie med solid økonomi.  Tenk hvordan det må være for de som er på egenhånd.  Som ikke har en som kan stille opp.  Vi er heldige."

Hun har også fortalt meg at hun er lei av å snakke om slaget.  Vi er alle lei slaget.  Vi ønsker bare at ting skal bli som de var men vi innser vel at de ikke blir det.  De blir sakte bedre.  Sakte. Men iblandt tenker jeg at slaget kommer til å merke oss for livet.  Andre ganger tenker jeg at vi kommer til å se tilbake på denne høsten, dette året, disse årene og le i glede over at de ligger bak oss.  Det er fristende å rømme inn i fremtiden, inn i fortiden, men vi må være her.  Der er i nuet vi lever.  Alt annet er fiksjon.  

I morgen skal jentene til fjells med mine tanter.  A og jeg gleder oss til en kveld på hytta alene.  Det skal bli fint.  

Onsdag kveld på flytoget

Har vært i Bergen i dag etter løping med Dixie, omelett, sykkelfiksing for H, og forberedelser til dagens jobbing. Deilig at A klarer seg litt mer selv, at jeg ikke MÅ tenke på alt, at de kan lage middag selv, at A er i gang med å vaske tøy, at hun skrubbet grillen forleden, at hun ikke er like flat, at hun kan irritere seg over ting, at hun kan engasjere seg, at hun gleder seg til ting, til kaffe, til trening, at hun reconnecter med jentene, at hun føler seg mer tilstede som mamma, at jentene føler at hun er mer tilstede, ja, det er rett og slett en lysere stemning i huset denne uken, en følelse av at ting kommer til å falle på plass.
Men også en erkjennelse om at dette kommer til å ta lang tid. At det kommer til å forandre livet vårt. At livet vårt blir annerledes enn vi hadde trodd. Annerledes men ikke nødvendigvis dårligere. Begrenset på noen områder, men utvidet i andre retninger. Som et slags Google Map hvor du oppdager at selv om du ser på et mindre område så ser du ikke på færre detaljer, du ser ikke færre muligheter, du ser bare på noe annet og i en annen oppløsning.
Det gjelder altså å være tilstede. Å la ting sige inn, og samtidig, og være villig til å ta valg. Velge hvem du vil være sammen med. Hva du vil gjøre. Hva du ikke vil gjøre. Hva du vil lese, hva som er viktig for deg. Hvem som er viktige for deg. Hva du bryr deg om.
Men nå gleder jeg meg til å komme hjem. Til å ta en kopp te. Til å høre om Hs første skoledag. Til å høre hva A har gjort, hva S har gjort, bare sitte der, høre om vanlige ting, nyte hverdagsroen, nyte det hverdagslige, det vanlige, det som gjentar seg som en boogie woogie.