Søndag 2. desember 2012 morgen på hytta.

Søndag 2. desember 2012 - Furubråten kl. 10.
Da jeg kom ned i stuen i vår lille hytte i dag morges, fant jeg A i full yoga positur. Hun hadde tent i peisen og rullet ut den lett musespiste yogamatten på det malte gulvet i den lille stuen. Utenfor var det ti kuldegrader, delvis sne og skyfri himmel. I hytta var det lunt og deilig.
Vi er her alene i dag. Jentene er hos As foreldre og vi kjenner på stillheten jentene etterlater seg med en slags ambivalens. På den ene siden deilig at det ikke skjer noe, at det ikke skal lages frokost, svares på spørsmål, serveres, men samtidig litt kjedelig. Vi snakket om det i går kveld før vi la oss.
- Jeg gruer meg til å de flytter ut, sa jeg.
- Det er så lenge til, sa A. - Ingenting å grue seg til. De kommer til å bo hos oss lenge enda.
- Tiden går så fort. Livet går så fort. Deres barndom har gått så fort, sa jeg.
- Men snart kommer de med barnebarn. Da blir det liv kan jeg love deg.

I høst har vi vært mye på hytta. Vi har dratt ut hver fredag ettermiddag, før rushet, plukket opp S på skolen og kjørt rett ut. Noen ganger har vi hatt gjester på middag og noen ganger har vi blitt i byen, invitert noen på middag, og dratt ut lørdag morgen.
Vi har et rituale når vi er der ute. Spise godt fredag kveld. Se en film kanskje. Før vi legger oss legger jeg ingredienser i bakemaskinen til en deig. Lørdag morgen er jeg oppe før de andre, skriver litt, leser, ruller ut rundstykkene, og når klokken er 1030, kommer de andre tassende ned. Deretter spiser vi frokost frem til kl. er 12, jeg leser høyt fra New York Times for S. og etter frokost går S. og jeg en tur i skogen, ned til stranden, over til en vik, deretter en turvei tilbake. Vanligvis er vi tilbake ved tre-tiden. Da drikker vi te, spiser litt lunch, hvorpå jeg tar meg en lur.
As far kommer innom stadig for å masserer A i ansiktet. Han har fått det for seg at det å massere ansiktet hjelper mot lammelsen, og hvorvidt det er riktig er mindre viktig enn at det hjelper ham til å føle at han gjør noe for sin datter.
Men A blir bedre. Umerkelig har hun fått tilbake noe av førligheten og kreftene, selv om hun fremdeles er uten balanse, selv om hun fremdeles er lam i halve ansiktet. Gradvis erkjenner hun at livet har tatt en annen vending. Jeg beundrer hennes livsvilje, hennes pågangsmot og evne til å se gode ting i livet.
I går spurte jeg henne om hun ville vært slaget foruten. Hun måtte tenke seg om.
- Det er jeg ikke sikker på, sa hun. - Jeg skulle gjerne hatt tilbake min førlighet, min evne til å gå, jeg skulle gjerne sett normal ut. Men samtidig, jeg har jo lært noe helt nytt om livet. Jeg har fått et helt nytt syn på livet. Jeg tar ikke ting for gitt slik jeg gjorde før. Jeg er ikke opptatt av bagateller. Jeg gleder meg over små ting.
- Hva er det viktigste for deg? spurte jeg.
- Det viktigste er hagen, yoga, skriving og samtaler. Og dere selvfølgelig. Skrivingen er jo jobben min. Å ha gode samtaler har jeg hatt hele livet. Hagearbeide har jeg også alltid drevet med. Og yoga får meg til å føle meg bedre, får meg til å finne roen.

Nå er A ferdig med yogaen. Jeg har sjekket at det ikke er mus i fellene som står under hver sofa, under hver lenestol. Det kan se ut som arbeidet med å tette rundt rørene opp fra kjelleren har vært vellykket. Nå skal jeg dusje i vår nye innedusj, lage frokost, lese avisen, og ta livet med ro slik vi gjør her. I blandt skulle jeg ønske jeg var gift med noen som kunne gå sammen med meg i fjellet eller dra på en helgetur til en storby, men det må jeg i såfall gjøre sammen med jentene eller alene. Det er sårt, men sånn er livet -- annerledes enn det var før. Ikke slik jeg hadde tenkt, men alikevel bra.

Natt til mandag i november. 2012.

121111 Hjemme, natt til mandag.  

Jeg hadde akkurat sovnet.   Akkurat funnet roen, da jeg våknet igjen av en bil på tomgang utenfor vinduet.  Sakte penetrerte den stillheten, sakte våknet jeg igjen av diesellyden, sakte ble min nattlige reise til det ukjente indre av meg selv reversert, sakte reiste jeg tilbake til virkeligheten, til A som nesten hadde sovnet, tilbake til min litt slitne sovepute, tilbake til min såre skulder, tilbake til mitt litt for tunge legme, sakte sakte merker jeg irritasjonen som blandet seg med den friske høstluften fra vinduet. 

Dette er en time siden.  Nå har jeg ligget uten å finne tilbake til søvnen, liggende mens jeg har merket irritasjonen som har bygget seg opp over at jeg ikke får sove.  Irritasjonen over denne tankeløse naboen, irritasjonen over min 17 årige datter Hs engelsklærer som kritiserer henne for at et plotsynopsis ikke er langt nok -- ikke langt nok! -- det går ikke an å be om at noe skal være lengre i en tidsalder hvor vi over svømmes av for mye informasjon.  Hva er det som mangler, ville jeg spurt, la innhold styre form, ville jeg ha argumentert, ikke kom her med formalkrav uten å støtte deg på historien, ville jeg ha sagt, ikke skriv "good" uten å begunne hva som er bra, jeg blir eitrende forbannet når lærere ikke setter de samme standarene for seg selv som de stiller av sine elever.  Hvilken rett har en lærer til å gi en elev en firer når deres bedømmelse ikke engang står til en treer?  Hva slags håndtverker kan påberope seg en full timebetaling for en halvdårlig innsats?  Den slags irriterer meg. 

Men, altså, jeg får ikke sove.  Forsøker å finne en god liggestilling. Forsøker å finne pusten, forsøker å telle den jevne pusten, forsøker å finne ut hva meningen med livet er, forsøker å finne den slørete tanken som  tilslutt forsvinner som i en snøstorm, forsøker å miste meg selv til søvnen, men får det ikke til. Blir bare liggende og lure på hvor tiden ble av, hvor barndommen til mine barn ble av, hvor jeg har vært mens alle barna har blitt fornuftige, hva jeg har holdt på med mens de har bygget opp sine vokabular, mens de har fått sine politiske meninger, mens de har lært seg å bli indignerte, mens de har lært seg å lage gode passord, mens de har sett tiden skumme om baugen på egne liv, hvor har jeg vært?  Slike ting tenker jeg på når jeg ikke får sove, og da får man jo ikke sove.  

Jeg kunne ha tenkt på et moderne arbeidsliv.  Jeg kunne ha tenkt på det statlige byråkratiet som avisene elsker å skrive om, som de elsker å probematisere nå i disse avisdødstider hvor aviser blir en trussel mot selve demokratiet i sin higen etter å selge etpar ekstra aviser på tampen basert på oppkonsturerte ikke-nyheter som de innbiller seg selger.  Puppestørrelser, flate mager, reduserte skatter, sykehus som ikke virker, folk som dør etter tabber, byråkrater som ikke bryr seg, nordmenn som har fått for mye penger, disse oljetider, disse tiårene med maktarroganse, med en perfeksjonisme som ingen ende tar, disse tider hvor parkeringsvaktene på Ullevålsykehus har bedre sjekk på hva som skjer utenfor sykehuset enn legene har på hva som skjer innenfor disse murene som har opplevet så mye faenskap, så mye smerte, så mye dumskap og så mye menneskelighet.  

Alikevel får jeg ikke sove.  Jeg ruller meg fra side til side. Tenker på helgen vår på hytta.  Tenker på regnet utenfor ruten, de døde musene, kjenner på den dårlige samvittigheten jeg fikk etter å ha senket en skadet mus ned i vann til den druknet.  Jeg følte ingenting der jeg så musen legge seg i fosterstilling, hvordan boblene med de siste restene av lungeluft ble presset ut og erstattet med oppvaskvann, mens jeg så musen lukke øynene, hvordan den tilslutt slapp smerten fra den av musefellen ødelagte bakparten, hvordan den bare ga seg og lot seg selv svinne hen, mens jeg holdt den med en stø hånd, uten empati, uten noen form for følelser holdt jeg den, mens jeg tenkte på hvordan det måtte være å være torturist, om disse menneskene følte like lite når de torturerte mennesker som jeg følte da jeg tok livet av denne musen som uten noen onde hensikter hadde krøpet opp vannrøret fra kjelleren vår.  Først etterpå fikk jeg dårlig samvittighet og tenkte at jeg er en sentimental stakker.  

Fredag dro vi utover omtrent da rushet tok til litt før fire.  Vi kom oss ut og var på tettstedet i nærheten kl. 1700.  Hentet H som hadde tatt toget ut.  Handlet godsaker og litt melk der, før vi dro til hytta, ankommende i silregn, mørke, tidlig mørkt, bemerket A med sin sedvanlige slørete stemme, vi ankom til varm hytte, ankom til fulle musefeller, ankom til oppvarmet badegulv, til total luksus, ankom til innedo, andre uke med innedo etter 80 år med utedo, ankom til en flaske kald hvitvin, ankom til lyden av regn, høst, slibrige blader, varme i ovnen, ankom til Sushi, til HH som kom til middag, min tante, ankom til følelsen av helgen som hadde begynt, var i seng før midnatt, sov i 11 timer, bakte ferske rundstykker, spiste frokost til to på ettermiddagen, gikk en tur med S, snakket om livet, om viktigheten av å gjøre noe man liker, ikke ta hensyn til hygienefaktorene, sa jeg, konsentrer deg om det du liker, ikke tenke på at du skal bli noe, bare finn noe du elsker, først da vil du legge alle dine krefter inn i det du liker, først da kan du bli virkelig god -- og lykkelig.  

Jeg sa alt dette mens S holdt meg i hånden, mens vi gikk igjenom skogen, skrittet over nedblåste trær, mens vi merket at det ble sakte mørkt, vi snakket om skole, om fremtid, om hva ting betyr, om tierpotenser, om politiske partier, om meninger, om livet, om alle de tingene min 14 årige datter vil vite, om kulturforskjeller mellom USA og Norge, om presidentvalget, om fremtiden, alle de tingene jeg ikke kan svare på, alle spørsmålene som besvares med spørsmål, som avstedkommer utviklingen av en tanke i en viss retning, hvor kommer alle disse tankene fra?, alle disse samtalene, disse helgene som går og går, disse søndagene som kommer før vi aner det, denne tiden som strømmer igjennom oss, som får oss til å glemme at det er livet som beveger seg, umerkelig sakte, men alikevel så fort, disse barna som vokser umerkelig, disse barna som er så vakre, som vokser så fort, som er voksne like fort som en sommerfeire, så fort går det, mens vi holder disse hendene i våre voksne hender, mens vi umerkelig blir eldre, mens kneleddene sakte men sikkert slites, mens vi snakker og lytter og tenker og spiser og sover og elsker og forsøker å være gode foreldre.  

Og plutselig er vi gamle, plutselig er barna store, plutselig trekker de seg unna, plutselig vil de ha sine egne liv, plutselig har de utfartstrang, plutselig har de behov vi ikke kjenner igjen, eller behov vi kjenner men ikke i vår villeste fantasi kan tillegge våre barn, plutselig avkrever de oss en frihet som det sitter langt inne å gi dem.  Hva skjedde?  

I dette øyeblikket forstår vi at det er mange ting som er forsent.  De vi ikke har gitt dem nå får vi kanskje aldri gitt dem.  

Nå merker jeg at kroppen roer seg.  Noen tanker om livet, noen store tanker, noen dansetrinn over tastaturet en sen aften, mens min vakre kone sover, mens mine barn sover, mens jeg kan sitte her, tenke hvor heldig jeg er, hvor heldig vi er som lever sammen, som nyter hverandres selskap, som nyter å dele livene med hverandre, som sørger over det vi har mistet sammen, men som alikevel har krefter til å se hva vi ikke har mistet, til å se hva som fremdeles ligger foran oss og til å glede oss over det.  Heldig er jeg som får være med på dette.  

Livet går videre

Det er lenge siden jeg har skrevet her. Høsten har vært travel med travelhet. Vi er inne i en fin rytme. Vi er i ferd med å avfinne oss med at livet har tatt en annen vei. A går på trening nesten hver dag -- yoga, kiropraktor, synspedagog, logoped, balansetrening, akupunktur. Trenerne er håndplukket av henne basert på kjemi og kompetanse. En gang i uken er hun sammen med IA - en flott dame som assisterer A. De kjører ærend -- A jo ikke lappen -- gjør ting i huset, eller går en tur. Hver mandag kommer H og går tur med A.
Jeg har ansvaret for frokosten. Spretter opp før syv, steker omelett, smører matpakker, lager te, maser på jentene om å spise opp, hører på nyhetene, står ved kjøkkenbenken til 0730. Da farer jentene ut døren, og vips er vi alene igjen. Da drikkes det kaffe, avisen leses, og en gang mellom åtte og ni starter jeg arbeidsdagen. Jeg forsøker å trene tre ganger i uken -- i arbeidstiden -- og er hjemme ved halv seks tiden. Da har A laget middag, og resten av kvelden er vi sammen. Drikker te, leser aviser, prater, hjelper til med lekser. I blandt ser vi en episode av Simpson, og ved titiden legger vi oss. Forsøker i hvertfall. Ofte har jeg mailer jeg leser før vi legger oss, forsøker å få ting unna.
Vi har begynt å holde foredrag sammen. A har gitt ut bok. I dag var vi på gradering i Tae Kwon Do for H.
- Jeg ser mye bedre enn da jeg var her i mai, så A gledesstrålende. Vi satt på matter på gulvet og så på H som hoppet rundt på midten av gulvet i hvit drakt. - Forrige gang kunne jeg nesten ikke se noen ting.
Dette er noe av det jeg elsker med A. Hun ser fremgang hele tiden. Hun kommenterer sin egen fremgang, alltid noe å glede seg over, alltid noe å se frem til.
I morgen starter en ny uke. Jeg gleder meg til hver dag, og nyter livet med min fantastiske familie.

A går i Cambridge, MA

Livet går videre

I dag var det intervju på NRK Ekko med oss (hør). Vi gråt og lo mens vi lyttet, tett sittende på kjøkkenet.  Utenfor lusker sommeren i buskene.  I forrige uke kom det også en artikkel i Tara (last ned).  Om noen uker kommer As bok, Da jeg døde.  Livet går videre.  Vi lærer oss sakte å leve med det som har skjedd.  Det er en lang reise.  Egentlig har vi vært heldige.  

KRYKKER SUGER: A på gården sammen med moren, G.  Vår 2012.