Søndag 2. desember 2012 morgen på hytta.

Søndag 2. desember 2012 - Furubråten kl. 10.
Da jeg kom ned i stuen i vår lille hytte i dag morges, fant jeg A i full yoga positur. Hun hadde tent i peisen og rullet ut den lett musespiste yogamatten på det malte gulvet i den lille stuen. Utenfor var det ti kuldegrader, delvis sne og skyfri himmel. I hytta var det lunt og deilig.
Vi er her alene i dag. Jentene er hos As foreldre og vi kjenner på stillheten jentene etterlater seg med en slags ambivalens. På den ene siden deilig at det ikke skjer noe, at det ikke skal lages frokost, svares på spørsmål, serveres, men samtidig litt kjedelig. Vi snakket om det i går kveld før vi la oss.
- Jeg gruer meg til å de flytter ut, sa jeg.
- Det er så lenge til, sa A. - Ingenting å grue seg til. De kommer til å bo hos oss lenge enda.
- Tiden går så fort. Livet går så fort. Deres barndom har gått så fort, sa jeg.
- Men snart kommer de med barnebarn. Da blir det liv kan jeg love deg.

I høst har vi vært mye på hytta. Vi har dratt ut hver fredag ettermiddag, før rushet, plukket opp S på skolen og kjørt rett ut. Noen ganger har vi hatt gjester på middag og noen ganger har vi blitt i byen, invitert noen på middag, og dratt ut lørdag morgen.
Vi har et rituale når vi er der ute. Spise godt fredag kveld. Se en film kanskje. Før vi legger oss legger jeg ingredienser i bakemaskinen til en deig. Lørdag morgen er jeg oppe før de andre, skriver litt, leser, ruller ut rundstykkene, og når klokken er 1030, kommer de andre tassende ned. Deretter spiser vi frokost frem til kl. er 12, jeg leser høyt fra New York Times for S. og etter frokost går S. og jeg en tur i skogen, ned til stranden, over til en vik, deretter en turvei tilbake. Vanligvis er vi tilbake ved tre-tiden. Da drikker vi te, spiser litt lunch, hvorpå jeg tar meg en lur.
As far kommer innom stadig for å masserer A i ansiktet. Han har fått det for seg at det å massere ansiktet hjelper mot lammelsen, og hvorvidt det er riktig er mindre viktig enn at det hjelper ham til å føle at han gjør noe for sin datter.
Men A blir bedre. Umerkelig har hun fått tilbake noe av førligheten og kreftene, selv om hun fremdeles er uten balanse, selv om hun fremdeles er lam i halve ansiktet. Gradvis erkjenner hun at livet har tatt en annen vending. Jeg beundrer hennes livsvilje, hennes pågangsmot og evne til å se gode ting i livet.
I går spurte jeg henne om hun ville vært slaget foruten. Hun måtte tenke seg om.
- Det er jeg ikke sikker på, sa hun. - Jeg skulle gjerne hatt tilbake min førlighet, min evne til å gå, jeg skulle gjerne sett normal ut. Men samtidig, jeg har jo lært noe helt nytt om livet. Jeg har fått et helt nytt syn på livet. Jeg tar ikke ting for gitt slik jeg gjorde før. Jeg er ikke opptatt av bagateller. Jeg gleder meg over små ting.
- Hva er det viktigste for deg? spurte jeg.
- Det viktigste er hagen, yoga, skriving og samtaler. Og dere selvfølgelig. Skrivingen er jo jobben min. Å ha gode samtaler har jeg hatt hele livet. Hagearbeide har jeg også alltid drevet med. Og yoga får meg til å føle meg bedre, får meg til å finne roen.

Nå er A ferdig med yogaen. Jeg har sjekket at det ikke er mus i fellene som står under hver sofa, under hver lenestol. Det kan se ut som arbeidet med å tette rundt rørene opp fra kjelleren har vært vellykket. Nå skal jeg dusje i vår nye innedusj, lage frokost, lese avisen, og ta livet med ro slik vi gjør her. I blandt skulle jeg ønske jeg var gift med noen som kunne gå sammen med meg i fjellet eller dra på en helgetur til en storby, men det må jeg i såfall gjøre sammen med jentene eller alene. Det er sårt, men sånn er livet -- annerledes enn det var før. Ikke slik jeg hadde tenkt, men alikevel bra.