Søndagens høydepunkt: Endelig kontakt!

Kortversjonen:  A er tatt av respirator og puster selv med litt O2 hjelp.  Hun er sliten men bevisst, og for første gang på en uke har vi hatt kontakt med hverandre.  Jeg klarer ikke helt å forstå hva hun sier, men jeg tror hun sa "hyggelig at du er her."  Alle verdier er fine og ultralyd på formiddagen viser at shunten har holdt seg åpen.  Noen har sendt blomster til sykehuset.  Det er ikke lov med blomster her, så jeg tar de med hjem.  Tusen takk! (Har ikke sjekket hvem det er fra enda).

English: A is off the respirator, drifting in and out of sleep, and the latest ultra-sound shows that the shunt is working effectively, and that blood is now flowing through it, thereby preventing the high pressure that caused the bleeding in the first place.  She can clearly sense that I am here, and for the first time since last Saturday,  we have been in touch.  "Great to have you here," was the first thing she said that I could dechiper.  It is not easy to interpret what she is saying because her speech is still very unarticulated and inside an transparent oxygen mask that is providing her with some extra oxygen.

Det har vært en nydelig søndag uten en sky på himlen.  Våknet halv ti og sykehuset kunne fortelle meg at alt var stabilt.  Spiste en hyggelig frokost med jentene, tok noen telefoner, og halv ett syklet jeg alene inn i Maridalen, opp til Movann, og hadde en fin runde via Gørja til Ullevålseter og Sognsvann og deretter hjem til kaffe på terrassene med en nabo.
Etter en kjapp dusj kjørte jeg ned til Rikshospitalet og følelsen av å se A uten respirator, med slørete men åpne øyne, var ubeskrivelig!  Hun lyste opp da jeg kom og jeg holdt henne i hånden (etter å ha vasket den omhyggelig).
"Du vet ikke hvor glad jeg er for å se deg," sa jeg og smilte med en stor klump i halsen.  "Alle hilser:  Jentene, A&G, K&T, alle naboer, venner, kolleger, folk du ikke har sett på årevis, jentegjengen, studiekamerater, alle heier på deg.  Nå gjelder det bare å få deg hjem."
"I går var vi hytta," fortsatte jeg. "Vi spiste med dine foreldre. Jeg laget steik. I dag skal vi ha pølser og salat."
Hun forsøkte å si noe jeg ikke forstod.  "Du trenger ikke si noe, for jeg forstår ikke hva du sier uansett," sa jeg.  
Jeg fortalte henne at hun har vært borte i over en uke.  At hun hadde vært veldig syk.  At hun fremdeles hadde en inntakt milt.  At årsaken til blødningene i spiserøret var ordnet opp i.  At hun ikke lenger var kritisk syk.  Jeg sa ikke hvor redd jeg har vært (og er).  Sa ikke hvor nære på det har vært.  Forsøkte å være udramatisk.  Snakke om dagligdagse ting. Være normal i stemmen.  Gi inntrykk av kontroll.
Nå sitter jeg ved siden av sengen hennes og hun sover.  Hun har en gjennomsiktig maske med en slange som tilfører ekstra surstoff festet foran nese og munn.  En skjerm over henne viser puls, blodtrykk, flyt, oksygenmetning, temperatur.  En stabel med doseringsmaskiner sender ulike medisiner inn i kroppen hennes, og akkurat nå sover hun og jeg føler meg ganske rolig, vel vitende om at intensivpleieren på motsatt side av sengen har full kontroll.  Han tar en blodprøve. Spør om jeg vil ha kaffe.  Spør hvor langt jeg syklet.  Gir henne vann i et sugerør, noen få dråper.  Hun er litt våken.  "Ren luksus," innbiller jeg meg at hun sier før hun sovner igjen.  Jeg hører suset fra oksygenmaskinen, en lyd som minner meg om å være hos tannlegen.
"Det er greit å bare sove mer," sier jeg etter en stund.  Hun nikker så jeg såvidt kan se det.  Så sier hun noe jeg nesten ikke klarer å forstå:  "Mamma."  Vil du at G skal komme?" spør jeg.  Hun nikker.  Jeg går ut og ringer min svigermor.  "G er på vei," sier jeg.  "Jeg blir her til hun kommer."  Hun lukker øynene. 

Søndagens høydepunkt.