Kortversjonen: A har hatt en rolig natt, og da jeg ringte på morgenkvisten sov hun fremdeles. Alt ser fint og stabilt ut. Jeg stikker innom ved 12-tiden, S etter skolen, og H i kveld.
English: A was sleeping this morning when I made my morning call to the hospital. She had slept through the night, stable on all parameters. I will visit her today around noon. S will visit after school and H will visit tonight.
For første gang siden vi fikk premature barn som var kritisk syke i fire måneder i 1998, er jeg sykemeldt. Selv ikke da A fikk slag i 2009 sykemeldte jeg meg. Som eneste ansatte i eget selskap føles det rart og litt uansvarlig å sykemelde seg. Samtidig føles det riktig fordi det gir meg litt mindre dårlig samvittighet for å ikke være på jobben. Når hverdagen ødelegges av krise, blir jobben en kjærkommen unnskyldning til å tenke på noe annet, en slags påminnelse om at noe bare tikker og går. Men når fundamentet rokkes som nå, er det kun reelle oppdrag som tvinger frem tilstrekkelig konsentrasjon. Da A fikk slag i USA i 2009, holdt jeg foredraget i Boston som betalte for turen som planlagt to dager senere, mens hun lå på intensiven i New Jersey.
Det nyttige med en krise er at den minner meg på hva som er viktig og hva som er uvesentlig. Det blir som en slags pyramide der A og jentene er grunnmuren. Alle de andre tingene kommer på toppen av vår hverdag. Faller hverdagen fra hverandre rokkes hele fundamentet for tilværelsen. Derfor tviholder jeg på rutinene og rydder bort unødige stress momenter og nekter å la meg stresse av uvesentligheter. I en krise trenger vi god tid, god mat, hyggelige samtaler og færrest mulige uønskede distraksjoner. Vi vet ikke hvor lenge krisen varer og da må vi legge til rette for at vi raskest mulig finner et nytt balansepunkt i hverdagen som gjør oss i stand til å holde ut selv om sprinten viser seg å være en maraton. Jeg bretter ikke tøyet like nøye som A. Jeg lar meg ikke stresse av en kansellert avtale eller en møkkete bil eller en ustrøket skjorte. Jeg kutter ut flest mulig avtaler som må skje på et visst tidspunkt og holder mulighetene åpne for forsinkelser. Jeg leser ikke epost like ofte, setter oftere telefonen på lydløs eller ber forståelse for at jeg ikke svarer på alle tekstmeldinger. Jeg søker lommer av stillhet. Jeg legger ikke så mange planer. Jeg konser på samværet, på dagen i dag. Bekymrer meg ikke. Nyter det jeg har.
English: For the first time since S was in the NICU following a premature birth in 1998, I am on sick-leave. Even when A had her stroke in 2009 I did not take off from work because I run my own business, and if I don´t keep up, revenues stop. But this time, it made sense because it legitimized me being present with A and the girls rather than trying to juggle too many things.
A crisis is a reminder of priorities. It is a pyramid of needs, residing on top of my nuclear family; my everyday life with A and the girls. Everything else rests a well functioning day-to-day life. When daily routines are upset by a crisis, everything else is too. Thus, when crisis hits, I cling on to routines, I try to eliminate irrelevant stress factors and unwanted distractions. Regaining balance helps us sustain a prolonged crisis; what we assumed was a sprint might very well be a marathon. Thus, I cut corners where I can. I don´t fold laundry as careful as A. I avoid timed appointments, keeps options open, ignore a dirty car or a shirt that needs ironing. I only answer burning emails, resist my urge to send that last lonely emoticon in text messages as a final word. I turn my phone off and seek pockets of peace and silence. I avoid plans. Focus on hanging out with the girls, with A, and with friends for a move or a dinner. I don´t worry. I cherish what I have. Life is here and now. I am, in a strange way, quite happy.
English: A was sleeping this morning when I made my morning call to the hospital. She had slept through the night, stable on all parameters. I will visit her today around noon. S will visit after school and H will visit tonight.
For første gang siden vi fikk premature barn som var kritisk syke i fire måneder i 1998, er jeg sykemeldt. Selv ikke da A fikk slag i 2009 sykemeldte jeg meg. Som eneste ansatte i eget selskap føles det rart og litt uansvarlig å sykemelde seg. Samtidig føles det riktig fordi det gir meg litt mindre dårlig samvittighet for å ikke være på jobben. Når hverdagen ødelegges av krise, blir jobben en kjærkommen unnskyldning til å tenke på noe annet, en slags påminnelse om at noe bare tikker og går. Men når fundamentet rokkes som nå, er det kun reelle oppdrag som tvinger frem tilstrekkelig konsentrasjon. Da A fikk slag i USA i 2009, holdt jeg foredraget i Boston som betalte for turen som planlagt to dager senere, mens hun lå på intensiven i New Jersey.
Det nyttige med en krise er at den minner meg på hva som er viktig og hva som er uvesentlig. Det blir som en slags pyramide der A og jentene er grunnmuren. Alle de andre tingene kommer på toppen av vår hverdag. Faller hverdagen fra hverandre rokkes hele fundamentet for tilværelsen. Derfor tviholder jeg på rutinene og rydder bort unødige stress momenter og nekter å la meg stresse av uvesentligheter. I en krise trenger vi god tid, god mat, hyggelige samtaler og færrest mulige uønskede distraksjoner. Vi vet ikke hvor lenge krisen varer og da må vi legge til rette for at vi raskest mulig finner et nytt balansepunkt i hverdagen som gjør oss i stand til å holde ut selv om sprinten viser seg å være en maraton. Jeg bretter ikke tøyet like nøye som A. Jeg lar meg ikke stresse av en kansellert avtale eller en møkkete bil eller en ustrøket skjorte. Jeg kutter ut flest mulig avtaler som må skje på et visst tidspunkt og holder mulighetene åpne for forsinkelser. Jeg leser ikke epost like ofte, setter oftere telefonen på lydløs eller ber forståelse for at jeg ikke svarer på alle tekstmeldinger. Jeg søker lommer av stillhet. Jeg legger ikke så mange planer. Jeg konser på samværet, på dagen i dag. Bekymrer meg ikke. Nyter det jeg har.
English: For the first time since S was in the NICU following a premature birth in 1998, I am on sick-leave. Even when A had her stroke in 2009 I did not take off from work because I run my own business, and if I don´t keep up, revenues stop. But this time, it made sense because it legitimized me being present with A and the girls rather than trying to juggle too many things.
A crisis is a reminder of priorities. It is a pyramid of needs, residing on top of my nuclear family; my everyday life with A and the girls. Everything else rests a well functioning day-to-day life. When daily routines are upset by a crisis, everything else is too. Thus, when crisis hits, I cling on to routines, I try to eliminate irrelevant stress factors and unwanted distractions. Regaining balance helps us sustain a prolonged crisis; what we assumed was a sprint might very well be a marathon. Thus, I cut corners where I can. I don´t fold laundry as careful as A. I avoid timed appointments, keeps options open, ignore a dirty car or a shirt that needs ironing. I only answer burning emails, resist my urge to send that last lonely emoticon in text messages as a final word. I turn my phone off and seek pockets of peace and silence. I avoid plans. Focus on hanging out with the girls, with A, and with friends for a move or a dinner. I don´t worry. I cherish what I have. Life is here and now. I am, in a strange way, quite happy.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.