A er fremdeles på intensiv, men av respirator. Hun har hatt en rolig natt, og begynner å bli frisk nok til å forstå hvor syk hun er. Hun ønsker ikke besøk, vil bare hvile.
A is still at the ICU, but she is off respirator, off painkillers, and breathing on her own. She drifts in and out of sleep, but when she is awake, she is fully alert, enough so to slowly grasp the drama that has unfolded in her absence.
Jeg var tilstede på visitten i morges, og da bestemte de seg for å holde henne på intensiv 2, men senere fikk jeg beskjed om at hun flyttes i løpet av dagen.
I dag kan jeg faktisk forstå hva hun sier, og selv om hun er veldig sliten og søvnig, forstod jeg at hun ikke føler seg noe særlig. Men: hun får hverken sovemedisin eller smertestillende og hun puster uten oksygen.
Det er for tidlig å poppe champisen, men jeg merker at jeg slapper litt mer av. Dette er fjerde gang jeg opplever å ha enten et kritiske sykt kone eller barn (H i 95, S i 98, A i 2009 + 2016), og jeg merker at jeg lærer noe nytt hver gang.
Jeg er veldig stolt av jentene som har holdt hodet kaldt. De blir glade for meldinger, men jeg har ikke skrevet om dem her fordi de selv må kontrollere hva de vil fortelle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.