English: A looks much better this evening. She is out of the ICU and right now she is talking to H, her oldest daughter. To the extent that A´s condition permits, I am trying to establish a new routine where the girls get to have some quality time alone with A every day.
Jeg sitter ute ved respesjonen mens H er inne hos A. Myke gummisåler beveger seg raskt men rolig over den gule linoleumen og iblandt ringer fasttelefonen fra 90-tallet i respesjonen som et slags rop fra fortiden. Hvitkledde ansatte sklir inn og ut gjennom store dobbeltdører som gir fra seg et kort mekanisk stønn hver gang noen trigger den automatiske døråpneren. Pleiere med fjerne blikk triller senger på gummihjul med slitne pasienter i. I nærheten av andre pasienter ser jeg alltid diskret i en annen retning, vel vitende om at private soner er et knapphetsgode. Andre pårørende stirrer apatisk inn i smartelefonene sine eller forteller noen for n-te gang hvordan "det går". Norske flagg står i en blomstervase på resepsjonsdisken, klare for feiring. Her er ingen seier er for liten til å feires.
A er tilbake på sengeposten etter en kort tur til intensiven igjen. Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger hun har vært innom intensiven nå, en avdeling for "akutt syke" mennesker, som det stod i brosjyren jeg fikk første gangen vi ankom. Å flyttes fra intensiven til en sengepost er en form for oppgradering; det betyr at det går bedre, et skritt i riktig retning, selv om oppfølgingen er mindre intens.
Dagen før bryllupsdagen fortalte jeg jentene at det var en reel mulighet for at A kunne dø. "Og jeg som ikke fikk sagt hadet en gang." sa en av dem mens jeg holdt rundt henne.
Det gjelder det å si det man har på hjertet før det er for sent. Og hvis det ikke er for sent, gjør det ikke noe om man sier det alikevel. Jeg fikk aldri sagt farvel til min mor som døde da hun var 43.
I går kveld tok jeg H med til sykehuset etter middag. Jeg ventet på gangen mens hun fikk A helt for seg selv i nesten en time mens S var hjemme og passet valpen. I dag morges etter frokost dro S og jeg ned, og S fikk en time helt alene med en kvikk og glad A. I kveld har vi gjentatt samme rutine, og i morgen tidlig er det igjen S sin tur. Det er ingen A heller vil være sammen med enn jentene, og de savner sine daglige samtaler med A. Jeg tror dette samværet roer ned alle, og jeg tror det gir A energi.
Flere har spurt om de kan få besøke. Vi er ikke helt der enda. A anstrenger seg så mye for å trøste de rundt seg, for å være hele verdens storesøster. Selv om hun antagelig ikke er enig med meg, tror jeg det er best for henne å komme seg litt til hektene før hun igjen omgir seg med den store skaren av mennesker som hun bryr seg så intenst om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.