Alt er rolig. A puster selv. Det føles udramatisk.
Jeg kom til Ullevål sykehus intensivavdeling kl. 1215. Da var A i ferd med å våkne opp, men hun var fremdeles på respirator. Hun hadde øynene delvis åpne, og når jeg spurte om hun registrerte at jeg var der, klemte hun hånden min. Utenfor skinte høstsolen, og jeg tenkte på hvor heldige vi er som har det hyggelig sammen, selv når ikke alt er perfekt.
Bare minutter senere kom det en lege. Han ba henne klemme først høyre og så venstre hånd. Fikk henne til å løfte hodet fra puten.
Med assistanse fra to intensivpleiere tok han deretter ut respiratortuben og en av pleierne satte på henne en oksygenmaske. Alle vitale datapunkter så fine ut (puls, trykk, O2, temp) og legen var fornøyd. "Hyggelig at du er her når hun våkner opp," sa han før han gikk videre.
Nå sitter jeg ved siden av As seng. Hun snakker med pleierne, to intensivpleiere er her inne nå, og de skryter av A. "Det er ikke alle som tar ting så rolig som deg, det skal du ha skryt for." Den ene gir A en liten svamp på pinne som hun har dyppet i vann. "Luksus," sier A, tydelig tørst, men med utydelig stemme. "Det gjelder å nyte hvert sekund," la hun til.
Jeg våknet tidlig i dag morges, ringte sykehuset, trente, skrev dagbok, sendte noen meldinger, snakket med As foreldre, bakte rundstykker til jentene, laget smoothie, te, kaffe og ryddet ut av oppvaskmaskinen. Jentene sov sent, og jeg er imponert over og stolt av dem. De tar situasjonen med fatning, som sin mor. Da jeg dro til sykehuset, ba de meg hilse mamma.
Mange har sendt sms og spurt om de kan hjelpe til med noe. Foreløpig har vi god kontroll. Men: tusen takk! Hvis vi trenger hjelp skal vi nok gi lyd.
Jeg har tatt bilder av A. Hun er fotogen selv med oksygenmaske.
Jeg kom til Ullevål sykehus intensivavdeling kl. 1215. Da var A i ferd med å våkne opp, men hun var fremdeles på respirator. Hun hadde øynene delvis åpne, og når jeg spurte om hun registrerte at jeg var der, klemte hun hånden min. Utenfor skinte høstsolen, og jeg tenkte på hvor heldige vi er som har det hyggelig sammen, selv når ikke alt er perfekt.
Bare minutter senere kom det en lege. Han ba henne klemme først høyre og så venstre hånd. Fikk henne til å løfte hodet fra puten.
Med assistanse fra to intensivpleiere tok han deretter ut respiratortuben og en av pleierne satte på henne en oksygenmaske. Alle vitale datapunkter så fine ut (puls, trykk, O2, temp) og legen var fornøyd. "Hyggelig at du er her når hun våkner opp," sa han før han gikk videre.
Nå sitter jeg ved siden av As seng. Hun snakker med pleierne, to intensivpleiere er her inne nå, og de skryter av A. "Det er ikke alle som tar ting så rolig som deg, det skal du ha skryt for." Den ene gir A en liten svamp på pinne som hun har dyppet i vann. "Luksus," sier A, tydelig tørst, men med utydelig stemme. "Det gjelder å nyte hvert sekund," la hun til.
Jeg våknet tidlig i dag morges, ringte sykehuset, trente, skrev dagbok, sendte noen meldinger, snakket med As foreldre, bakte rundstykker til jentene, laget smoothie, te, kaffe og ryddet ut av oppvaskmaskinen. Jentene sov sent, og jeg er imponert over og stolt av dem. De tar situasjonen med fatning, som sin mor. Da jeg dro til sykehuset, ba de meg hilse mamma.
Mange har sendt sms og spurt om de kan hjelpe til med noe. Foreløpig har vi god kontroll. Men: tusen takk! Hvis vi trenger hjelp skal vi nok gi lyd.
Jeg har tatt bilder av A. Hun er fotogen selv med oksygenmaske.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.