"Hvor er mobilen," spør A. Jeg ringer etter den. Må ut før jeg hører den i lommen på hennes hagebukse. Buksen ligger ute i oppkjørselen, full av størknet søle på knærene etter at A har tilbragt store deler av søndagen i hagen krabbende rundt blandt stauder og ugress.
I det jeg finner mobilen, ringer den. Det er taxisjåføren som skal kjøre A til fysio som er her.
"Kan du hente avtaleboken min?" spør hun, og jeg vet at hun hater å be om hjelp. "Jeg glemte den i andre etasje."
I det jeg gir henne boken, ser jeg at hun gråter. Stille. Bare et øyeblikk. Jeg hører lyden av vaskemaskinen i kjelleren som vasker dagens første ladning med vask. Hun trenger ikke si det. Jeg tenker på samtalen i går kveld. "Når jeg blir frisk skal jeg ikke si ´tusen takk´ hele tiden. Jeg er så lei av å takke hele tiden. Lei av å be om hjelp. Jeg vil bare komme tilbake i jobb. Det er så ulidelig kjedelig å være syk."
Gråten er der bare et øyeblikk, som et enslig regndrypp, før hun tar seg sammen, blir tøff i stemmen, flirer det bort, latterliggjør sin egen uførhet, reiser seg opp, vaier, må ta seg for å ikke dette. "Ikke helt stø, nei," sier hun med kjekk stemme.
I det hun drar, i det jeg holder henne i armen på vei inn i taxien, i det jeg åpner døren til den sølvgrå drosjen, kjenner lukten av ren bil, hører lyden av NRK P1, idet sjåføren demper radioen, idet jeg smeller igjen døren, vinker, snur meg, går tilbake til huset, til avisen, til kaffen, til Dixi som snorker, tenker jeg at det er andre gang hun gråter i dag. Første gang var da hun hadde snakket med pasienttransport for en time siden. "Når man snakker med syke folk må man vel regne med at de ikke alltid er så lette å forstå," sa hun. Jeg hørte snufset, den undertrykte gråten, gjennomskuet hennes forsøk på å skjule sin sorg for meg, kjente igjen hennes ønske om å ikke være til bry, om å ikke ´plage´ oss med sin sorg. "Han sa at han ikke forstod hva jeg sa, at jeg måtte snakke tydeligere," sa hun.
I går snakket vi om sykdommen - slik vi gjør nesten hver kveld. "Det er ensomt å være syk. Og kjedelig. Herregud så kjedelig det er. Jeg skulle gjort hva som helst for å kunne gjøre alt det jeg kunne før. Bare suse rundt. Bare gjøre ting."
"Det er skjebnens ironi," sa jeg. "At du av alle mennesker skulle få slag. Du som har vært så ekstremt handlingsorientert hele ditt liv. Du som alltid måtte være i aktivitet. Som alltid bare fikk gjort ting hele tiden."
"Det er mange ting i huset her jeg ville ha gjort for lenge siden hvis jeg var frisk," sa hun, og et øyeblikk lurte jeg på om hun bebreidet meg for at jeg ikke har gjort mer i huset. "Kjelleren ville ha vært ryddet for lenge siden."
"Det er mange ting jeg også må utsette," sa jeg. "De fleste tingene man drømmer om skyver man foran seg."
"Ja, slik er det alltid. Men når du er syk får du ikke gjort noenting. Folk tror det er behagelig å ikke gjøre noen ting. Herregud så feil de tar. Det er jo så dørgende kjedelig. Jeg blir sliten av å lese. Jeg klarer ikke å skrive i noen særlig grad - selv om jeg får får skrevet litt dagbok for hånd. Jeg sjangler rundt. Kan ikke kjøre bil. Er avhengig av alle andre for å gjøre den minste ting."
I går ettermiddag hørte jeg henne på telefonen.
"Jeg blir frisk." Stemmen var fast men snøvlete. "Det er jeg overbevist om. Jeg kjenner det på meg. Kjenner at ansiktet blir bedre. Kjenner at jeg gradvis får tilbake trøkket mitt. Balansen er jeg ikke helt sikker på. Den føles ikke noe bedre, men den må jo komme på et tidspunkt den og. Som G -- en veninne av meg, slagrammet hun og, men et år før meg sa:´det fine med slag er at du hele tiden blir bedre.´"
I det jeg fulgte A til taxien i dag, tenkte jeg at jeg har vennet meg til dette nye livet . Har vennet meg til at slaget er en del av livet vårt. Har vennet meg til at A er en annen -- enn så lenge. Har vennet meg til mine nye oppgaver. Har innfunnet meg med at livet blir annerledes enn jeg hadde sett det for meg. Har innfunnet meg med at det er visse ting vi ikke kommer til å gjøre. Glem å bo på seilbåt. Glem perfeksjonismen med perfekte boliger, glem perfeksjonismen med turer til Italia, alle disse små drømmene man kan forelske seg i som inntil videre er utenfor rekkevidde, som ikke lengre er så viktige. I blandt må jeg minne meg på det jeg har erfart så mange ganger; at smerte og glede kun kan relateres til egne erfaringer. At smerten ikke blir mindre selv om andre har det værre. At gleden over å se dugget i gresset en vakker høstmorgen ikke forringes av at noen har ressurser og eiendeler på en helt annen skala.
En politiker vi kjenner ringte forleden og ville høre om våre erfaringer som pleietrengende i Norge. Han snakket med A, og etterpå spurte jeg henne hva hun hadde sagt til ham.
"Jeg sa at når du er syk er det familien som er det aller viktigste. Jeg sa at uansett hvor mye systemer du lager så klarer du aldri å erstatte den omsorgen man gir til noen man er glad i. Uansett hvor mye omsorg du forsøker å institusjonalisere så kommer du ikke utenom mor og far. Jeg ville aldri ha klart å bli så frisk hvis det ikke var for noen få personer - mamma, deg, pappa, jentene, I, H og de andre som har stilt opp i perioder." Hun så på meg." Dere er de viktigste. Dere er opptatt av at jeg skal bli frisk. Dere har ingen andre agendaer. Jeg vet ikke om det var akkurat det han ville høre, men så har jeg heller aldri vært så politisk korrekt."
Jeg så på bilder av A i helgen. Holdt over den høyre delen av ansiktet, den lamme delen av ansiktet, og så den gamle A jeg husker fra tidligere. Hun er jo den sammen som før. Holdt jeg over den ´friske´ delen av ansiktet, så jeg et utrykksløst ansikt, men et ansikt som har blitt litt mer normalt på året som har gått.
Ble spurt hvorfor jeg ikke skriver så mye lengre. Svarte at det har med tid å gjøre. Stort arbeidspress gjør at jeg rett og slett ikke rekker å sette meg ned. Og kanskje har det også å gjøre med at det er vanskeligere å skrive om det som skjer nå. "Vi er på den lange flate vidden nå," svarte jeg. "Vi vet ikke hvor lang turen er, vet ikke engang om vidden slutter, men vi må bare gå på, og dagene likner hverandre, vi pløyer oss sakte fremover, men vet egentlig ikke om vi holder høy eller lav hastighet. Vet veldig lite, og derfor blir det ikke så lett å skrive om det som skjer."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.