"Tidligere har jeg ikke helt klart å tro på at jeg skal bli helt frisk. Nå er jeg overbevist om at jeg blir det," sa hun i går da vi skulle legge oss. "Plutselig klarer jeg å skrive mailer, jeg merker at det gamle trøkket er på vei tilbake. Det er fremdeles langt frem, men jeg VET at jeg blir meg selv igjen. Og jeg har begynt å rydde. Det er deilig."
H begynte på skolen i dag, og jeg følte meg som en skikkelig superdad der jeg monterte skjermer på den nye bruktsykkelen hennes som jeg fikk kjøpt inn på Finn tidligere i uken.
A har -- i tillegg til å rydde i huset -- begynt å føre en slags dagbok. I dag morges fortalte hun meg at det å skrive litt hver morgen, det å trene seg på å skrive, tar litt brodd av alle følelsene.
Men, fremdeles er det de samme tingene som plager henne: elendig balanse, lammelse i ansiktet, problemer med å blunke høyre øye, hørsel, samsyn, utholdenhet. Jeg beundrer henne hennes vilje til å stå på og til å ikke gi seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.