Sandefjord onsdag

I går kjørte vi fra Son, stakk hjemom for en dusj og skifte av klær.  Huset luktet innestengt slik jeg husker leiligheten i barndomshjemmet pleide å lukte etter sommerferien, og mens de andre gjorde seg klare for mer ferie på Sørlandet og Danmark fyrte jeg opp grillen og lagde burgere til alle.  

Vi ankom til familien B ved Sandefjord ved 17-tiden etter iskremstopp, og spiste et herlig måltid etterfulgt av hyggelig samvær.

I dag våknet jeg av at A hadde stått opp, og da jeg kom ut, satt hun på trappen ned mot bryggen og tegnet utsikten på en skisseblokk hun har fått av sin søster T.  

Hun så opp da jeg kom, sittende i slåbrokk med tegneblokken i fanget.  "Jeg ville se hvor nøyaktig jeg klarer å tegne.  Men det blir jo ganske unøyaktig."

"Hvordan kom du deg ned dit?"  Jeg betraktet avstanden fra huset. 

"Jeg trodde det var helt rett. Klarte ikke å beregne hvor bratt det var.  Jeg trodde jeg skulle klare å gå ned, men måtte krabbe. Vil du bade morgenbad?"

Jeg satte meg ved siden av henne, enda ikke helt våken.  "Jeg elsker deg," sa jeg.  "Jeg er heldig som får være sammen med deg."  Hun begynte å gråte.  

"Du må ikke si slikt.  Jeg blir så sentimental.  Jeg synes så synd på deg som må være sammen med meg.  Er det mange brennmater i dag?"

"Det er ikke synd på meg.  Jeg har vært ekstremt heldig."

Jeg hjalp henne ned til bryggen.  Gikk bort til badetrappen.  "Hvis du forter deg kan du rekke å dyppe deg."  Jeg så på en manet på vei mot en lille åpningen foran badetrappen.  "Jeg skal hjelpe deg."

A klatret ned trappen uten nøling.  Dyppet seg i vannet.  Fortalte meg hvor deilig det var.  Klatret opp.  Fikk et håndkle.  

"Nå er det din tur."  

"Ikke mas," sa jeg mens jeg kledde av meg og ventet på en åpning i grøten.  

I det jeg senket meg selv ned i det lille tomrommet uten maneter, tenkte jeg på hvor lett det er å bade i kaldt vann hvis du ikke har noe valg.  Hvor lett det var å gå inn i den krisen slaget skapte fordi vi ikke hadde noe valg.  Vi fikk ikke tid til å grue oss.  Hadde ikke tid til å stå på bryggen, hadde ikke den luksusen det kan være å grue seg.  Å drøye den.  

"Det er best etterpå," sa A med referanse til badet og jeg tenkte på paralellen til krisen.

Senere snakket vi med vår vertinne, M, om å ikke syte.  Hun har fulgt bloggen og spurte om det var et poeng for meg å ikke syte.  

"Det å sutre er en luksus vi ikke har kunnet tilllate oss," sa A.  "Vi har bare måttet holde fokuset på det som ligger foran oss. Det vi gleder oss til.  Det vi kan lære.  Det som er bra.  Min mor mener for eksempel at slaget har vært bra for C.  At han har lært en rekke nye ting."

"Jeg har vært opptatt av skrive personlig uten å bikke over i det private," sa jeg.  "Dernest å ikke syte.  Det er lett å psyke ut seg selv også."

Nå regner det ute.  Vi hadde tenkt å ta en tur, men er enige om at vi skal vente til regnet gir seg.  Med sommeren har vi fått en distanse til endringen i våre liv.  A sier nå at hun tror det vil ta etpar år før hun er tilbake der hun var og at hun antagelig aldri blir helt frisk.  At hun ikke bare vil våkne opp en dag og være frisk. At det er en langsom prosess, og at det er viktig å våkne opp hver dag og spørre seg selv hva jeg gleder meg til.  Hva jeg kan lære, og hva jeg har lært.  Man ser ikke mindre når hastigheten reduseres, man ser andre ting.  

Utsikten fra Bs hytte.