Mandag - en annerledes fødselsdag

Fødselsdagen i fjor ble feiret på Faircourt i New Jersey med A sittende i rullestol ute av stand til å gå mer enn noen få meter. Cl. hadde kjøpt en stor kake til meg, jentene var der fra Norge og vi spiste et herlig måltid under de gigantiske løvtrærene i parken utenfor det gamle men nyoppussede tidligere sommerhuset. Det føles lenge siden og samtidig føles det veldig nært.
I år har vi den første sommerferien sammen på to år, og det er en ferie preget av omstilling, frustrasjon, kjærlighet, en påminnelse om hvor uforutsigbart livet egentlig er, om hvordan ting plutselig kan forandre seg, en påminnelse om at livets siste dag ikke nødvendigvis er annerledes enn noen andre og en påminnelse om hvor heldige vi er som er sammen enten det regner eller ei.
Vår sedvanlige feiring av fødselsdager foregår vanligvis ved at fødselsdagsbarnet simulerer søvn mens de andre lister seg ned på kjøkkenet. Mens kakao og espresso kokes, krem vispes, melk varmes, kaker gjøres klart og lys tennes, ligger den heldige i sengen, med en intens følelse av lykke og forventning, lyttende til alle lydene av forberedelse, de dempede stemmene, den frenetiske aktiviteten, lyden av bare ben som lister seg over gulvet, og fødsesdagssangen som synges i det døren går opp og presanger bæres frem.
I år var det annerledes. Jentene sov som steiner, og jeg ble vekket av Dixie som bjeffet ved halv åtte tiden for å signalisere at hun var klar for mat.
"Jeg beklager at jeg ikke klarer å lage kaffe til deg i dag," sa A halvt i søvne, og jeg sa at det gjorde ingenting.
"Det viktigste er at du er her, friskere enn i fjor."
Etter å ha gitt Dixie mat, forsøkte jeg å skrive litt, men var så trøtt at jeg bare la meg igjen. Jeg hadde nesten sovnet da Dixie vekket meg igjen med bjeffing, noe hun er trent til å gjøre hvis hun må på do.
Ut igjen, denne gang i slåbrokk, tasse opp stien til postkassen i solskinnet, høre vinden i trærene, hente avisen, tasse tilbake, lese avisen i fred og ro, legge seg i gjen, uten bjeffing denne gangen, A som atter en gang beklaget at jeg ikke fikk sedvanlig service på senga, jeg som forsikret henne om at det ikke spilte noen rolle, før jeg sovnet som en stein og sov til nærmere 11.
Da våknet jeg av kaffe lukt, oppdaget at A hadde stått opp, og kom ned til egg og bacon. Bare oss, sovende barn, en lunken kaffe.
"Jeg kan da gjøre litt nytte for meg," sa A mens jeg spiste og nøt stillheten. "Jeg har ikke fått kjøpt noen presang til deg, men jeg klarte i hvertfall å lage mat."
"Du gjør masse nytte for deg. Dessuten har du blitt bedre synes jeg. Ansiktet ditt har gjennomgått en forandring, selv om jeg nok ikke synes balansen har blitt så mye bedre den siste måneden."
"Jeg gikk bedre i går," sa A. I går morges gikk vi vår sedvanlige times tur sammen med Y, en god venn på besøk, "Da vi gikk runden i går oppdaget jeg at jeg går bedre hvis jeg lukker venstre øye. Høyre øye er jo sikteøyet mitt, og selv om jeg har problemer med å blunke, så gir det meg bedre balanse når jeg lukker venstre øye."
"Y var imponert," sa jeg. "Han har jo ikke sett deg på nesten et halvt år men syntes du var mye bedre."

I går var på besøk hos venner i Halden. Da insisterte A på å slepe seg over et svaberg for å bade etter besøk på festningen i Halden og kafebesøk. Da vi kjørte hjem i ni tiden og hun insisterte på å se tampen av fotballfinalen, tenkte jeg at hun er i ferd med å bli sterkere.
Men hun er fremdeles ikke i stand til å gjøre helt basale ting. Hun trenger fremdeles hjelp til å bære en kopp kaffe over gulvet uten å søle. Hun klarte i dag for første gang å få et egg i pannen uten å søle "noe særlig" som hun selv sa.
Men folk som ikke har sett A på en stund bemerker at hun er vesentlig bedre. Selv ser jeg ikke alltid det, men heldigvis har vi tatt videoer og bilder hele tiden nettopp for å måle fremgangen.
Lørdag hadde vi 11 mennesker på middag. Da oppdaget jeg at matlagingsferdighetene har fått seg et løft i året som gikk. Jeg lagde alt ferdig på litt over en time, inklusive ovnsbakte poteter, salat, grillet indrefilet, focaccia (hjemmebakt), og en stor kringle til dessert. Klarte også å lage strawberry daquiry med den nye stavmikseren.
I dag skal vi ikke gjøre noe særlig. Vi får S, O, J, H og H på middag. Har også invitert H og T men regner vel ikke med at de kommer på så kort varsel.
Det er rart å være her på hytta med en så annerledes arbeidsfordeling enn den vi har hatt tidligere. Jeg gjør det aller meste.
"Du må la meg få gjøre noe," sier A når vi snakker om dette.
"Jeg gjør det, men i blandt vil jeg ikke at du skal gjøre ting som skaper ekstraarbeide for meg," sier jeg. "Når du holder på i hagen er det greit, men når du vil hjelpe til på kjøkkenet er du ofte i veien og søler mer enn du hjelper til. Da er det ofte mindre jobb for meg å gjøre ting selv."
Mens jeg skriver dette kommer S inn.
"Mamma vil at du skal komme ned å pakke opp gavene," sier hun.
"Jeg kommer når jeg er ferdig med å skrive," sier jeg.
"Kan du lese hva du har skrevet," spør hun.
"Nei, jeg kan lese det for deg når jeg er ferdig med å skrive," sier jeg.
"Du er så sur," sier hun.
"Nei, jeg er ikke sur, men det er jo ikke gøy å høre noe som ikke er ferdig. La meg sitte i fred så blir jeg fortere ferdig."
"Du er sur," sier S.
"Nei, jeg bare sier ting som de er. Du må ikke forveksle det å være bestemt med det å være sur."
S smeller i døren på vei ut, forulempet. Jeg tenker at det er vanskelig å få noe tid for seg selv når man skal være grunnfjellet for hele familien. Samtidig er det også et privilegium å være det.
53 år i dag. Livet er herlig og jeg forsøker å lære av det vi opplever.