Lørdag ettermiddag alene

Jeg sitter i 2. etasje i hytta ved skrivebordet. Utenfor suser det i feite grønne blader som nyter møtet med vindens friske pust. Det er skyfri blå himmel, haspene på vinduet slår litt i vinden, og jeg er alene. Nyter ensomheten.
A er på trening med en veninne i Drøbak. S er hos en veninne i Østfold. H og veninnen V er borte på gården. I beste fall har jeg flere timer for meg selv, og det er en fantastisk følelse.
Ikke mistforstå: Jeg nyter samværet med familien! Men samtidig er det deilig i blandt å bare være helt alene. Bare gjøre ting som å lese en avis, skrive, spille et instrumente eller løpe meg en tur uten at noen forstyrrer konsentrasjonen.
I går formiddag var vi hos venner på Larkollen. A ble hjulpet ut av bilen, og jeg hadde med et hjemmelaget brød som jeg var sånn passe fornøyd med. Vi var hjemme ved 16-tiden, og jeg rakk akkurat å ta meg en løpetur og en dusj før vi fikk inviterte middagsgjester. Jeg lagde sommerens hit - kyllingbryst marinert i dijonsaus, salat og ovnsbakte poteter. Klarte også å smekke sammen en eplekake.
Ved midnatt var vi i seng, jeg kunne høre lyden av oppvaskmaskinen som signaliserte at kjøkkenet var nogenlunde ryddet, og i det jeg la meg, hørte jeg at A var lei seg.
"Du legger deg alltid med ryggen til meg," sa hun. "Før gjorde du ikke alltid det, men nå gjør du det, og det føles så trist."
"Jeg tror kanskje jeg gjør det fordi jeg er trøtt," sa jeg. "Og dessuten er det noe med at jeg har lagt alt på hold. Hele livet vårt er på hold for å avvente hva som skjer med deg. Alle er vi på hold. Alle venter vi for å se hva som skjer. For å se om du blir frisk. Hvor frisk du blir. Hvor lang tid det tar."
Jeg sovnet etter dette. Våknet ved tretiden av at A gråt.
"Tenk om jeg ikke blir noe bedre," sa hun mens jeg holdt henne i hendene. "Tenk om jeg ikke kan klare meg selv. Det tar så lang tid. Jeg er så lei av å være syk. Du spurte meg tidligere om jeg blir lei meg når mine døtre behandler meg som et barn. Det er klart jeg blir veldig lei meg. Det er så mange ting jeg vil gjøre for dem, og jeg får ikke til noen ting. Jeg bare sjangler rundt, og jeg tenker, ´kanskje er dette slik det kommer til å bli.´ Den tanken er ikke til å holde ut. Jeg blir så lei meg. Det går så sakte."
"Det tar den tiden det tar," sa jeg. "Du blir så bra som du blir. Uansett elsker jeg deg. Uansett hva som skjer med deg så blir jeg her. Jeg tenker at livet har gitt oss visse kort, og det er de kortene vi må forholde oss til. Darwin sa at det er de som er best til å tilpasse seg som overlever. Vi klarer å tilpasse oss, og det er derfor vi overlever, det er derfor vi klarer oss. De som må ha alt planlagt overlever ikke.
"Vi trenger ikke å ha hele livet brettet ut akkurat slik vi hadde planlagt det. Vi klarer å ta ting litt som de kommer. Det at du fikk slag har jo vært en strek i regningen for oss alle. I går kveld da jeg sa godnatt til S, hadde jeg gråten i halsen da jeg klemmet henne godnatt fordi jeg tenkte på hvor inderlig jeg har ønsket å skjerme henne for livets smerte, hvor viktig det har vært for meg å sørge for at hun får en best mulig, en tryggest mulig barndom. Og så må hun oppleve at mor får slag. Det er urettferdig, samtidig som jeg vet at det ikke finnes noe som heter urettferidghet, og at hun er sterk nok til å klare det, men at hun er sint."
Etter denne samtalen sovnet vi. Etpar ganger våknet jeg av A som gråt. Da vi stod opp, før jentene våknet, gråt hun enda mer, og det gjorde jeg også mens vi drakk latte og så utover blomsterengen og tenkte at vi var heldige.
"Jeg vet ikke hvem andre jeg kunne ha opplevet dette med," sa hun. "Og jeg skulle ønske du slapp å måtte gjøre alt. Alt det jeg før kunne gjøre lett som en lek er nå et slit," sa A.
"Og alt jeg før syntes var et slit er nå en lek," sa jeg med referanse til omsorg, matlaging, handling og rydding (hvor A fremdeles er bedre enn meg).
Ved 11-tiden kom I, As veninne, og da vi stod ved kjøkkenbenken og smørte oss en skive, sa jeg sa, "A har vært litt lei seg i dag," Og dermed begynte hun å gråte i gjen.
"Og bare det å snakke om det er nok til å få henne til å gråte mest," sa jeg, hvorpå I begynte å le og A begynte å le, og før vi visste ordet av det lo vi hjertlig som jeg sa, "Dette må jeg blogge om," sa jeg og vi lo enda mer.
Men altså det svinger. I kveld feirer vi min fødselsdag (som egentlig er på mandag) med nærmeste familie og en god venn. Mandag har vi også middagsplaner. Men nå må jeg ta meg en lur. Ferie er undervurdert.