Jeg drar til USA om noen timer og jentene skal til Son. Alle er ulykkelige og redde, spesielt S. I går kveld kjørte jeg rundt i nabolaget i nesten en time for å se etter henne. "Nå forstår jeg hvor glad jeg er i Dixie," sa S med gråtekvalt stemme. "Hvordan kunne mamma miste henne?"
"Det er ikke mammas feil," sa jeg. "Det har jo skjedd for oss alle at Dixie har forsvunnet."
Hvis noen ser en sort lydig vennlig Labrador tispe så ring!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.