Torsdag hos tannlegen med A

Matpakker er smurt, frokost er servert (omelett, falukorv, te, juice), bikkja har fått mat, kjøkkenet er nogenlunde ryddet, en runde med klær er slengt i vaskemaskinen etter at flekker er sprayet med biospray, turen med bikkja er unnagjort sammen med S, jeg har fått skummet igjennom forsiden av Aftenposten, harvet over skeggstubbene, sjekket mail, har savet Ss hjemmelekse på en minnebrikke og sendt etpar SMSer.  Dagen er i gang, og jeg fungerer faktisk bra på seks timers søvn.  

Klokken 0830 sitter A og jeg i bilen på vei til byen hvor A skal ha en tannlegetime kl. 0900.  Vi ser en ung kvinne som går sakte langs veien mens en liten gutt på rundt tre tasser bak henne.  

"Jeg er så glad jeg er ferdig med den perioden hvor man gikk og ventet på barna," kommenterer A.  Jeg svinger til venstre.  "Det er deilig å være ferdig med småbarnsperioden," sier hun, og jeg tenker at det er mange ting vi er ferdige med, mange ting som ligger bak oss og i det jeg ser utsikten mot Oslo tenker jeg at livet er ting som skjer.  "Men nå er det jo jeg som går sakte," sier A etter nærmere ettertanke.  "Selv jentene går jo fortere enn meg nå.  Nå er det jo dere som må vente på meg."  

"Du har en fantastisk sans for humor.  Det er noe jeg liker så godt med deg." 

"Det er rart, men jeg føler meg jo ikke ulykkelig," sier A.  "Det er jo ikke kjedelig, det skjer noe hele tiden."

"Jeg føler at disse tingene vi har opplevet -- at det har gjort meg mer fleksibel," sier jeg.  "Ting skjer, det er på en måte essensen i livet.  Ting er i begevelse.  Jeg har på en måte innsett at det er endel ting jeg ikke kan kontrollere, at planer må legges om i blandt, og ingen dager er en selvfølge.  Jeg snakket med en god venn i går, og han sa, nesten med beklagelse i stemmen, ´jeg føler ikke at jeg har hatt noe særlig motstand i livet mitt,´ og jeg sa, ´alle får det før eller senere.´"

"Men det er jo ikke alle som får det," sier A.  "Det er jo det som på en måte er så urettferdig.  At noen bare suser igjennom livet uten motstand.  De bor på Majorstuen hele livet, alt går etter planen, alt skjer innen en radius på etpar kilometer, og de får en hyggelig begravelse på Vestre Gravlund."

"Og det er kanskje poenget -- at det å ikke ha motstand ikke nødvendigvis betyr at du har det bedre, at du er lykkeligere enn hvis du får motstand.  Jeg føler jo ikke at vi har vært uheldige.  ´Så uflaks dere har hatt,´ sier folk til meg.  Jeg tenker at det ikke er flaks eller uflaks.  Det er livet.  Livet er det som skjer.  Vi tror vi kan planlegge, men ofte er det en illusjon.  Alle liv er så ulike.  Ingen opplever det samme.  Noen står i veien for noe, gripes i kragen av tyngdekraften. moses mot en hard flate, mens andre - ja, de bare svever."

"Det er jo mer spennende å treffe folk som har opplevet noe.  Folk som har vært nedi med hånden, som har kjent bakken, som har noen arr.  Som har gått igjennom en forvandling."

"Ja, i blandt er det det," sa jeg.  "Men i blandt treffer jeg folk som ikke har hatt så stor motstand, og som alikevel har masse å komme med.  Det man lærer seg er at det ikke finnes noen regler.  Alle har sin historie, alle har sitt ståsted og det er ikke vår jobb å dømme.  Man kan treffe noen og tenke, ´lighten up, ikke vær så sur,´ og kanskje er det noen som nettopp har mistet et barn, som er på vei hjem fra sykehuset.  Vi kunne ha vært der.  Man stavrer seg avgårde på sin første skitur etter å ha ligget syk, og en irritert skiløper slår deg i staven og roper ´kom deg ut av løypa.´  En venn av meg hadde lest VG artikkelen og syntes vår intoleranse i forhold til de som er annerledes kom så bra frem. Skiløperen som kjefter, hvordan vi alle kunne ha vært den skiløperen."

"Jeg kunne ha vært den skiløperen," sier A.

"Ja, ikke sant.  Vi er så intolerante i forhold til alle som er annerledes enn oss selv.  Det er noe menneskelig i det å stereotype andre, og det er uhyre vanskelig å ikke sette en standard for seg selv og en for andre."

Vi er i Oslo sentrum.  En mann kommer ut av en taxi, vi ser bare krykkene. 

"Se på han der for eksempel," sier A.  Hele mannen kommer ut av bilen.  "Han har jo bare brukket et bein."

"Du har blitt skikkelig hard-core," sier jeg.  Vi ler.  "Du er nesten som en av disse hardbarkede innsatte som ser på en nykomling og sier, ´haha, hva klager du over?  To år er jo ingenting.´  Det er lett å glemme at all smerte kun er relativ i forhold til egne opplevelser.  Ingen kan føle andres smerte."

"Han blir jo bra igjen," sier A.  "Jeg blir bra igjen.  Jeg er overbevist om at jeg blir bra igjen."

"Klart du blir bra igjen," svarer jeg.  Jeg har tenkt mye på det, og jeg er overbevist om at hun blir bra igjen.  "Men det kommer til å ta tid," sier jeg.  

"Det får ta den tiden det tar."

"Jeg er her.  Jeg har resten av livet."

I går var vi på en danseforestilling.  Spiste middag på Grunerløkka først.  Det føltes som en helt vanlig dag i livet vårt.  "Det er dit vi skal," sa A senere da jeg kommenterte at det hadde vært hyggelig.  

Etter middagen (sushi), så vi en flott forestilling med elever fra Kunsthøgskolen i Oslo.  Etter forestillingen kommenterte A på danserne:  "De ser ut slik jeg ser ut når jeg går tur i skogen:  Armer og bein i alle retninger."  Vi lo godt, alle enige om at de var kjempeflinke til å danse.  

Senere i dag skal jeg kjøre A på et eller annet institutt hvor hun skal få en form for behandling. Deretter hjem, lage i stand middag, og deretter ut å kjøpe diverse ting til H som hun trenger.  Hun må antagelig ha en ny pc etter at hennes gamle nå har stoppet helt. Tiden valser oss videre.  

Tirsdag kveld

Hunden er luftet, oppvaskmaskinen går, Hs PC har fått en virusscan, Ss hjemmelekse er unnagjort, A sover, kjøkkenet er ryddet, den nye mobilen ser ut til å funke, klokken er kvart på tolv, og selv om det fremdeles ligger en bråte med ubesvarte eposter sortert i stjerneboksen, selv om tomflasker og regninger og uleste aviser ligger i bunker, tror jeg det er på tide å legge seg.
A la seg allerede ved halv-ti tiden, utkjørt etter å ha gått rundt Sognsvann med en venninne, og antagelig sliten etter å ha svart på en bråte Facebook meldinger og tekster fra venner og bekjente som hadde lest artikkelen i lørdagens VG. 
Hele helgen har egentlig gått med til å motta og svare på hyggelige meldinger (jeg har enda ikke rukket å svare og kommer kanskje ikke til å gjøre det heller av hensyn til alle som allerede får 200 mailer hver dag).
Mange har kommentert hvor tøff A er som "står frem" med slaget.  A selv fnyser av det.  "Hva er det å være redd for? Det å bli slått opp i avisen er ingenting i forhold til å bli slått i bakken av slag.  Jeg har ingenting å skamme meg for.  Ingenting å være redd for. Men hvis jeg kan bidra til å gi slag et ansikt, da er det  verd det.  Jeg bryr meg egentlig ikke om hva folk sier eller synes." 
Slaget tar all oppmerksomhet.  De fleste samtaler dreier seg om å bli frisk. Om folk som har blitt friske og om andre som ikke har blitt det.  As verden handler om å sammenlikne resultater.  I helgen gikk jeg tur i skogen.  I går klarte jeg å gå en runde i skogen alene.  For tre uker siden klarte jeg ikke å gå x meter.  I går klarte jeg det.  Sist mandag klarte jeg ikke å blunke.  Nå klarer jeg det.  Min verden handler om å bearbeide det som har skjedd.  Forstå hva det betyr.  Forstå hvordan det påvirker livet mitt, livene våre, jentenes liv, As liv, vårt samliv.  Det er en lang prosess som jeg tenker tar den tiden det tar.  Uansett har A meg og jeg henne.  Det er en tanke som gjør alt lettere.  Vi har tatt et valg. Ferdig med det. 

Stingene er tatt av øyet til A nå, og hun har fått et lite hudfarget lodd som hun har på øyelokket slik at det skal bli lettere å lukke.  Vi skal en ny runde til tannlegen for å se om det er noe med tannen som gjør at høyre kjeveparti henger.  Hun har også begynt å snakke om å operere i ansiktet, men det er antagelig for tidlig. 
I dag var jeg hjemme fra jobben ved 17-tiden, og serverte salmalaks, olivendampet ris, grillete brokkoli og italienske pølser.  Etter middagen serverte jeg kaffe og kompott med fløte.  Vi snakket om dagene, og hun ble lei seg da jeg fortalte at jeg hadde en frokost avtale i morgen tidlig. 
"Nå slutter du å gråte," sa S, vår 11-åring med en sint stemme.
"La A få gråte.  Hun har hatt slag.  Da gråter man," sa jeg, og tenkte at jeg ikke måtte være for streng. 
"Det føles så ensomt," sa A med tynn stemme. 
"Jeg kan avlyse frokosten," sa jeg. 
"Nei, jeg vil ikke at du skal det.  Men jeg vil gjerne at du følger meg mandag, onsdag og torsdag.  Det føles veldig ensomt å alltid skulle gå alene."
Jeg burde ha tenkt på det, tenkte jeg.  At hun ikke liker å dra som sistemann fra huset om morgenen.  At hun føler seg stresset.  At hun overhodet ikke mestrer stress. 
"Det skjer ikke omigjen," sa jeg.  "Beklager."
Det er mange ting å tenke på. 
I morgen skal A spille tennis.  Utover i uken, yoga.  Fysioterapi.  Legetime.  Tannlege.  NAV møte.  For meg:  selvangivelse. Regnskap.  Vaskehjelp - husk penger.  Handle mat.  Holde kjøkkenet i orden.  Få kvitteringer til regskapskontoret.  Teaterforestilling med M.  Tøm søppel.  Kjør spesialsøppel til kommunal avfallssortering.  Sett vekk ski.  Kjøpe melk og kaffe.  Hårspenner.  Tannpasta.  Smøre giret på sykkelen.  Forberede jobber.   Fakturere kunder.  Betale regninger.  Svare mail til lærer.  Melde på sommerleir.  Melde på kanotur med klassen.  Melde på høsttur med klassen.  Melde på friiddrettsleir.  Alle de små tingene hoper seg opp som tilslutt gjør at enhver liten ting føles som en nesten uoverkommelig ting som får meg til å lage endeløse lister, lister gir en følelse av mestring, og jeg har også det, men for hvert ny sten som legges på lasset merker jeg at jeg blir litt mer lutet i ryggen. 
Men det er ikke snakk om å gi seg.  Det er ikke snakk om at det er synd på oss.  Dette er ikke vemodig.  Nei, det er livet.  I blandt når jeg hører meg si at vi har hatt uflaks, tenker jeg etterpå at det er absurd å tenke på flaks.  Dette er vårt livet, alle liv er ulike, og dette har vi fått utdelt.  Dette skal vi bakse med.  Hvem har sagt at livet skal være uten motstand, uten utfordringer?  Hvem har sagt at det skal være lett?  Og er vi lykkeligere om det er lett?  Jeg må si at jeg faktisk føler meg ganske lykkelig oppe i det hele.  Jeg har ikke tid til å spørre meg selv om meningen med livet.  Jeg føler intens mening i det jeg gjør nå.  Det gir meg stor glede å gjøre lekser med jentene, å lufte bikkja, å rydde, gå på jobben, gjøre alle de små omsorgs-tingene.
På lørdag skal jeg kanskje holde en tale (hvis jeg rekker å skrive den) i et bryllup.  Da vil jeg snakke om ekteskapet i dårlige tider.  I tøffe tider.  Hva gjør du når kona di blir syk?  Har du tenkt på det?  Stikker du eller holder du fortet?  Hører stadig om ekteskap som deiser i bakken når sykdommen gjør sin entre. 
Dessuten vil jeg snakke om tilstedeværelsens viktighet.  Om at morgendagen aldri er noen selvfølge.  Om at mobiler og travelhet er en tappekran som suger bort vår tilstedeværelse i det aller viktigste og tryggeste vi har:  øyeblikket sammen med de vi er så heldige å være glade i.   

Jeg tenker på det hele tiden. A kunne være død.  Vi er heldige som er her sammen.  Vi er heldige som har fått de 14 årene vi har hatt sammen.  Og er vi heldige, får vi mange år enda sammen.
Og samtidig med at jeg sier dette, samtidig med at jeg skriver om denne innsikten, tenker jeg at det ikke er lett å etterleve.  At jeg kanskje selv flykter inn i mine duppeditter og eposter og travelhet fordi det også er tungt å være i situasjonen i blant.  Det ER tøft å se på sin egen elskede og se en annen, merke at man selv er en annen i møtet med sin egen kone. 
Nå må jeg legge meg.  Seks timers søvn har vært normen og det fungerer ok sålenge jeg kan snike meg til en liten lur i ny og ne på dagen.  I morgen er det en fin dag og jeg gleder meg intenst til å sykle til jobben, til å sykle hjem, til å kjøpe klær til H og til å være på teater med oss fire. 

Søndag på hytta

Med jentene hos bestemor og bestefar i går kveld, fikk vi en rolig kveld og morgen. Jeg var oppe ved åttetiden, rullet ut rundstykker fra en ferdig deig levert av bakemaskinen, og gikk deretter tilbake til seng.
"Det er nok mange som ikke har forstått hvor syk jeg har vært," sa A. "Jeg har fått veldig mange hyggelige meldinger. Mange snakker om hvor modige vi er. Jeg føler jo ikke at det spesielt modig å stå frem i avisen. Det er jo ikke farlig. Det er jo ingenting i forhold til selve slaget."
"Det jeg tenket på da jeg var på Ridderrennet er hvordan det å få slag, hvordan det å bli ufør først og fremst er en psykisk prosess. Man går liksom fra å være helt frisk, oppegående, som alle andre, til å bli ufør. Til å bli handicappet. Jeg føler at veldig mange plutselig ikke ser deg, de ser bare handicappet ditt. De ser bare den rare kroppen, det skeive ansiktet, den ustøe gangen, og så glemmer de liksom at du er deg selv. At i hvertfall for mitt vedkommende så er jeg fremdeles den samme personen. Men når alle behandler deg annerledes, når alle ser på deg på en annen måte så begynner du også å være annerledes. Jeg snakket med en veninne som selv hadde hatt slag. Hun mente at jeg nok ble like bra fysisk som jeg har vært før men at det gjør noe med din egen psyke."
Etter frokosten som A og jeg spise alene for oss selv, hentet jeg jentene, og S, H og jeg gikk tur.
"Jeg vil gjerne gå den runden vi pleide å løpe," sa A. "Ned til stranden, over til Hs tomt og tilbake igjen. Målet mitt er å løpe den runden i løpet av sommeren."
Jeg synes hun gikk mye bedre enn hun gjorde bare for noen uker siden. Riktignok var det vanskelig for henne å gå i nedoverbakke; særlig når det ble kupert måtte hun ta det med ro, og hun holdt på å falle flere ganger.
Det siste stykket løp hun med S i hånden. Vi brukte tilsammen to timer (inkl. en hvil midt i) på en runde jeg vanligvis løper på 20 minutter.
"Det blir mye trening for meg i sommer. Jeg føler at sommeren nesten er her. Vi har mye å glede oss til. Jeg trenger deg for å trene," sa hun da vi var tilbake fra turen.
"Jeg gleder meg," sa jeg. "Det skal bli fint å være her hele sommeren. Trene deg hver dag. Lage god mat. Klippe plenen."

I går fant jeg en gammel artikkel jeg hadde revet ut som handlet om å kvitte seg med opsjoner. Artikkelen fortalte om en kinesisk hærfører som hadde brent båtene til sine soldater for at de skulle sloss istedet for å flykte. Den nevnte også at vi alle klamrer oss til opsjoner fordi det forbindes med tap å kvitte oss med opsjonene -- selv om de kun utgjør en kostnad.
"Det å bli syk er jo på en måte å miste noen opsjoner," sa A umiddelbart da jeg fortalte henne om artikkelen. "Kanskje er det det som er så smertefullt også; å vite at det er visse ting man kanskje aldri får gjort igjen."

Lørdag: Finnes egentlig tannfeen? Og: takk for alle hilsnene

I dag morges gikk den løse jekslen til S da hun pusset tenner. Hun skrev umiddelbart et brev til tannfeen for å finne ut hvem hun egentlig dealet med.

Ellers har det haglet med hyggelige og oppmuntrende meldinger i dag etter oppslaget i dagens VG. Tusen takk alle sammen. Det at så mange følger med og heier på oss er veldig motiverende.

Nå sitter vi alene på hytta etter en koselig middag med svigers som endte med at jentene ville overnatte hos bestemor og bestefar.
"Da er du stuck med meg da." A smiler skeivt og gir meg en klem.
"Det er ingen andre jeg heller ville ha bli stuck med på en hytte," sier jeg og gir henne en klem. "Det er sjelen din jeg elsker og den er der mer enn noen gang."

Lørdag på hytta - endelig vår!

Utenfor er det skyfritt, solen skinner på fjordårets tørre nå gule gress, jeg kan se at det damper av jorden der solstrålenes varme griper fatt i rimet, jeg hører lyden av fuglesang som nølende erkjenner dagens ankomst, og ovenpå sover jentene.
Det er en uke siden Ridderrennet. Det er først nå i helgen at jeg har tid til å skrive om uken, om As fremgang, og om den endringen jeg har merket den siste uken.
"Det kan jo hende jeg går Ridderrennet til neste år også," sa A forleden kveld mens vi drakk vår sedvanlige kveldste - et rituale spesielt S insisterer på for å tyne sin egen leggetid og fordi hun nyter samværet med oss uten skjemsel..
"Ridderrennet er noe av det værste jeg har gjort. Det største krafanstrengelsen jeg har gjort noen gang. Men også en viktig begivenshet fordi den fikk meg til å forstå at jeg ikke er den eneste. Og det fikk meg til å forstå at det kommer til å ta lang tid, og at livet kanskje ikke blir som før."
For meg føltes også Ridderrennet som et slags vendepunkt. Jeg merker at også jeg er i ferd med å akseptere at As tillstand kan komme til å bli langvarig, At hennes vei, vår vei tilbake til normalitet ikke betyr at det blir den samme type hverdag vi vender tilbake til som den vi forlot. Tenk hvilken evne vi har til omstilling. Hvilken utrolig evne vi har til å tilpasse oss tingens tillstand. Hvilken evne vi har til å ta ting som de kommer. I alle krisene vi har hatt har det vært denne evnen som kanskje har forbløffet meg mest.
Det rare er at nå i etterkant, er det vanskelig å tenke seg at slaget ikke skulle ha inntruffet. Nå føles det som en naturlig del av den veien vi beveger oss på i gjennom livet.
I dag er det en helt vanlig lørdag på hytta. I går kveld ringte en gammel kollega av A og fortalte at saken som kommer på trykk i dag får henvisning på første siden i avisen.
"Det spiller ingen rolle for meg," sa A da hun fikk vite det. "Det var skumlere for meg å skrive en kommentar som kom på trykk. Artikkelen som kommer i VG er jo andres opplevelse av meg, av oss. Det er jo ikke vi som skriver. Flere har sagt at de syntes det er tøft av oss å stille opp i avisen. Men jeg kjenner dette gamet så godt. Jeg vet at om etpar dager er det meste glemt. Kanskje kan det være en oppmuntring for andre som har opplevet noe liknende. Kanskje er det ok at vi byr på oss selv. Kanskje er det greit å si at dette ikke er noe å skamme seg over."

I går var A på et teaterstykke med to venninner. Da vi satt ved middagsbordet, sa hun, "det som har skjedd med meg er at jeg plutselig har blitt gammel. Plutselig har jeg blitt en gammel dame."
Hun sa det helt nøkternt, uten å bli tynn i stemmen, uten selvmedlidenhet. Venstre hånden hennes virret.
"Men det jeg har kjent på i det siste, er en sorg som jeg tror mange foreldre får når barna flytter ut. Denne følelesen av at man ikke kan gjøre så mye for sine egne barn lenger. Jeg tror at jeg har noe av denne følelsen nå. Det å gjøre små praktiske ting for sine egne barn er noe jeg ikke lenger kan på samme måte. Jeg ser hvordan min egen mor hjelper meg ved å kjøre meg hver dag, hvordan hennes hjelp er veldig praktisk. Jeg merker at jeg savner det å kunne gjøre alle de små praktiske tingene, alle de tingene en mor gjør. Og det gir meg en slags sorg som jeg tenker er den samme sorgen man opplever når barna blir voksne. Hvis jeg blir ordentlig frisk tror jeg jeg kommer til å sette enda mer pris på å får gjøre de små praktiske tingene for andre."
Hun sa det med en ro og distanse som fikk meg til å tenke at noe har skjedd i uken som gikk. Det var ingen gråt, ingen sentimentalitet i dette utsagnet, bare en konstantering av tingenes tillstand.
Jeg merket den samme roen forleden da vi så på gamle videopptak og bilder fra den første tiden etter slaget.
"Det er jo stor forskjell," sa A. "Jeg er jo mye tynnere på de bildene, men jeg er jo helt død. Nå har jeg jo begynt å få tilbake mitt gamle trøkk. Jeg merker at det kommer dag for dag. Det er deilig."

Andre ting som har skjedd er at A har begynt å synge i kor. Hver onsdag synger hun sammen med en gjeng damer på hennes egen alder. Det hjelper henne med å forsøke å finne tilbake til sin egen stemme.
Onsdag som var tok hun stingene på øyet. Nå har hun fått et lite hudfarget blylodd som plastres fast på høyre øyelokk slik at øyet nesten klarer å lukke seg på egenhånd.
Jeg regner med at dette blir en dag hvor A kommer til å sitte klistret til mobilen mens hilsenene fra venner som har lest VG rasaer inn. Jeg skal servere kaffe og lese en bok, spille sjakk med S og ta livet med ro.

Løp og kjøp: Lørdag kan du lese om A i VG

 I morgen er As deltagelse i Ridderrennet hovedoppslaget i Magasinet.  Mange fine bilder og en tekst som forteller om slaget og hva det har betydd for familien. 

Ridderrennet: Hver deltager har en histore om et liv som ikke gikk som planlagt

A vekket meg i natt.  

"Hvor mye er klokken?"

"Den er seks."  

"Er du sikker?"  

Jeg så på de store viserne på klokken.  

"Ja, det er ingen tvil.  Jeg sover litt til."

Vi var oppe halv åtte.  Jeg serverte rundstykker, juice og te mens A gjorde seg klar.  

"Jeg gruer meg.  Dette skulle jeg gjerne sluppet."

Klokken halv ti svingte vi inn ved Helsesportssenteret hvor løpet skulle gå.  Det var som det strømmet folk til fra alle steder.  "Alle som kan krype og gå er her," sa A. 

"Alle som kan krype eller nesten gå," korrigerte jeg og lo.

Vi ble anvist av to vennlige militærpoliti – unge gutter og jenter som anviste plasser ikledd røde bereter.  Jeg slapp av A og ledsageren H oppe ved Helsesportsenteret, og parkerte bilen. 

Da jeg kom tilbake igjen stod A og H I målområdet.  Jeg ble introdusert til As trener fra Catosenteret E, og etter litt small talk, sa A, "vi må varme opp.  Dere får ha det bra så lenge."  Dermed forsvant de. 

Det var meningen at vi skulle snakke med en journalist.  "Jeg er ikke spesielt glad i pressen," sa treneren til A. 

"Det er jo litt som å si at man ikke liker handicappede," sa jeg.  "Det er jo bare mennesker, og de er forskjellige alle sammen."  Jo, hun var jo enig I det.  "Men at man ikke alltid liker hva de skriver, det er jo en annen sak." 

Jeg gikk rundt for meg selv for å se etter A og H, men så dem ikke.  Overalt var det folk med hvite vester med løpsnummer.  I begynnelsen startet alle de som ikke kunne gå på ski men som satt på en slags kjelke med fastreimete ben og som pigget seg frem med korte staver i lettmetall.  Noen uten ben, noen med ett ben, noen med store smil bak fete solbriller, noen tydelig nervøse. 

Jeg merket at jeg fikk en klump i halsen.  Bak hvert eneste hvite startsnummer ligger det et liv som ikke gikk etter planen, tenkte jeg.  Bak hver eneste start ligger det en prosess, en erkjennelse om at ting ikke ble slik man håpet, en erkjennelse om at man må lære seg til å leve med det man har, at man må leve videre, at det å komme seg ut blandt folk er viktig, om viktigheten av å komme i form. At det å være syk ikke er noe å skamme seg over. 

Tidligere på morgenen snakket vi om dette. 

"Det er så rart for meg å komme inn i dette miljøet," sa A.  "Jeg er så vant til at man konkurrerer eller "er noen" gitt visse parametre, men her er det helt annerledes.  Her spiller for eksempel utseende mindre rolle.  De blinde er mye mer opptatt av hva slags stemme du har.  Ingen av de tingene som betyr noe i andre sammenhenger spiller noen rolle her.  Det er helt andre ting som er viktige."

"Fortalte jeg forresten at jeg ble intervjuet av en journalist i forgårs?  Jeg ble så eitrende forbannet," fortsatte hun.  "Han skulle intervjue meg og så snakket han til H, min ledsager i stedet – om meg!  ´Unnskyld meg,´ sa jeg, ´men er du ikke klart over hvor uforskammet det er, hvor ille jeg føler meg når du snakker til henne om meg?  Det er jo direkte uprofesjonelt.  Tenk deg selv hvis du står der med en annen person, og så kommer det noen bort og spør den som står ved siden av deg, ´har han hatt slag lenge?´ uten å involvere deg.  Det går jo ikke an.  Det er utrolig hvordan enkelte tror at man er som små barn bare fordi man har blitt syk."

"Det var jo rene ord for penga.  Hvordan reagerte han?"

"Han ble skikkelig flau.  Men tenk deg: en journalist skal jo vite bedre!"

Mens jeg gikk rundt i målområdet tenkte jeg på hvor heldig jeg var som var her, som fikk se alle disse fantastiske innsatsene, og på hvor vant vi er til å bare være omgitt av "vellykkede mennesker" – mennesker hvor alt har gått i henhold til planen. 

"Det er ledsagerens ansvar å påse at deltagerne er klare når det er deres tur," sa en stemme over høytaleren. 

"Jeg har ikke tid til dette nå," sa A da jeg fant dem i startskøen og forsøkte å ta bilder av henne.  "Jeg gruer meg."  Det var ikke et smil å spore.  Hun holdt i fast til hånden til H, en førsteårselev fra Idrettshøgskolen som vi spiste middag med i går. 

Jeg fulgte dem helt frem til start, og tok bilder da de satte avgårde.  "Heia, heia," ropte folk som hadde stilt seg opp på utsiden av sperringene.  Gardister holdt orden på køen. 

Det tok en time og et kvarter før hun var på vei tilbake.  Jeg slarvet med en kompis jeg traff og snakket om livet med slag. 

"Det er ikke som andre sykdommer," sa jeg.  "Det er en ulykke.  Den rammer alle forskjellig.  Den rammer en person hvert 40. minutt døgnet rundt.  Og det er ikke bare gamle folk som får slag,  Stadig yngre folk rammes. Det er den fremste årsak til uførhet i Norge.  En av tre under 65 år dør innen seks uker.  En av to dør hvis man er over 65 år.  Den tredje største dødsårsaken i Norge.  Den rammer ikke bare den som får slag, men også familien.  For oss har det slått ned som en bombe.  Gitt oss andre ting å tenke på."

Da det nærmet seg forventet innløpstid, stilte vi oss opp ved målpartiet.  En etter en segnet utmattede deltagere og smilende ledsagere inn.  Ikke før var de kommet inn over målstreken før effektive gardister med solbriller hjalp dem av med nummervesten og solbrune idrettsdamer i røde boblejakker hjalp dem på med medaljene.  I høyttaleren kunne vi høre hvem som kom, og folk klappet og heiet deltagere uten armer og bein, høye og lave, kjappe og treige, inn over målstreken. 

Etter en stund kunne vi se A og H bevege seg med god flyt inn mot området.  Jeg gikk inn på målområdet, og stilte meg opp med kamera klar.  Da A kom forbi målstreken, brast hun i gråt, H holdt rundt henne, og jeg kom til, ble et øyeblikk viftet bort av en fotograf mens de fikk hver sin medalje rundt halsen og fikk gitt henne en klem.  Hun hadde på seg sin blå anorakk, og en hvit Ridderrenn 2010 lue.  Vi holdt rundt hverandre, jeg kysset hennes assymmetriske munn, hun gråt enda mer.  "Det var helt jævlig, men jeg fullførte."

"Gikk du ti kilometer," spurte en gardist. 

"Nei, erru gærn, fem.  Fem var mer enn nok."  Hun så på meg.  "Jeg hadde gigantiske kladder under skiene.  Datt bare to ganger, men H sa det ikke gjaldt fordi det ikke var i bakke.  Men det var ikke noe gøy.  Deilig å være ferdig."

"Jeg er er veldig stolt av deg," sa H og klemte A igjen.

"Jeg er også veldig stolt av deg A," sa jeg, og kjente igjen klumpen i halsen. 

"Nå vil jeg bare ha et glass rødvin," sa A.  "Men først må jeg si hadet til I og E.  Og så må jeg sette meg ned." 

Vi satt i bilen ved ett-tiden. 

"Jeg kan jo legge igjen medaljen i hytta," sa A.

"Nei, det kan du ikke.  Det er ikke bare du som har gått Ridderrennet.  Det føles jo som om hele familien har gått dette rennet.  Det er en milepæl for oss alle.  Jentene vil bli ganske bitre hvis du legger igjen den medaljen.  Den betyr noe spesielt for hele familien."

Vel tilbake på hytta begynte tekstmeldingene å tikke inn.  Det virker som om "alle" har fått med seg det som har skjedd.  "Dette går rette veien, du er supertøff, dette hadde jeg aldri trodd, du imponerer," meldingene bare haglet inn.

Jeg serverte rødvin.  Vi skålte, og jeg tok meg en lur.  A, som også hadde sagt hun skulle slappe av, klarte ikke å legge fra seg mobilen som bar seg som et lite barn.  Tilslutt fikk jeg henne til å skru av lyden. 

"Det er sikkert lurt om du også slapper av litt," sa jeg.

"Jada," sa hun fjernt, og jeg da jeg våknet nesten en time senere, lå hun fremdeles og nøt gratulasjonene som bare fortsatte å tikke inn.

"Hva betyr det for deg at du får alle disse meldingene?" spurte jeg.

"Det betyr at folk følger med og det er viktig for meg.  Dessuten er det deilig å ha noe å melde.  Jeg har følt at det har vært så lite å melde, og det er veldig deilig å ha noe å komme med.  En nyhet.  Noe positivt.  Det er ikke så ofte jeg har overskudd til å svare på alle meldingene.  Men det er deilig å føle at det går fremover og vite at de jeg bryr meg om følger med."  

Tilbake i Annekset

Lørdag: A har gjort unna Ridderrennet

Kladdeføre og to fall til tross: A er nå lykkelig over utført løp. Mer info senere.

A getting ready for the race

Another milestone today as A is getting ready to participate in a cross-country for participants with disabilities. She will go five km. See www.ridderrennet.no.

Ridderrennet: lørdag kveld

Vi er nå begge godt installert på annekset til S og A.  Ikke nok med at de har lånt oss stedet helt gratis.  Da vi kom tilbake hit i kveld, hadde de satt inn en flaske med veldig god vin som nå er fortært.  Snakk om omtanke. 

Jeg traff A ved nyskaddebordet i spisesalen i dag morges.  Hun satt sammen med sin romkamerat I, en flott kvinne på As alder som har gradvis har mistet nesten alt synet pga RP (en arvelig sykdom hvor netthinnen gradvis løsner).  De to andre kvinnene ved bordet var også RP-damer og på enden av bordet satt det to menn i hver sin rullestol.  

Rundt matfatene var det hektisk aktivitet.  

"Du kan jo tenke deg hvordan det går når en hel skokk med funksjonshemmede uten syn og førlighet skal forsøke å forsyne seg," sa A med et skeivt flir.  "Det blir jo endel søl."

Etter frokost ble vi sittende å drikke kaffe og prate.  Gradvis tømte den store salen seg for folk.  

"Jeg tror nok det var endel nachschiel her i natt," sa A.  "De svaksynte er snåle.  De trives jo ikke så godt i store forsamlinger, og rotter seg sammen.  Du ser dem i gangene fordi de går på rekke -- den fremste leder vei, og de andre holder en hånd på skulderen til den foran.  Det er nesten som et lite tog."

"Baren er jo også krise," sa I.  "Det er jo en brun bar, hele hotellet er brunt, og baren er dunkelt belyst.  Det funker dårlig når man er svaksynt.  Da ser man absolutt ingenting.  Og det er jo ikke så gøy hvis man vil prate.  Dessuten er jo musikken så høy at det ikke var mulig å holde en samtale gående."

Vi snakket også om ulike svaksynttriks.  

"Det har blitt mye bedre for meg etter at jeg fikk hvit stokk," sa I. 

"Hvit stokk er jo fantastisk på flyplasser," sa jeg.  "Da vi var i Spania i høst, trakk min datter S ut stokken, la hodet bakover enda litt mer enn hun ellers ville ha gjort og seilte foran alle de fremmøtte.  Det var stort.  Noen fordeler må man ha."

"Jeg må innrømme jeg gjør det samme i blant," sa en av de andre damene.  "Jeg bruker synshemmingen for alt den er verd". 

"Da ser de nok surt på deg," sa I spøkefullt.

"Men det hjelper jo lite å sende sure blikk til en svaksynt," sa jeg.  "Det er jo som å himle med øynene.  Det går i hvert fall vår datter hus forbi."

Etter frokosten ble jeg med A opp på rommet hun delte med I.  Jeg merket at jeg var sliten og småduppet i en stol mens de snakket sammen og A pakket sakene sine. 

"Kofferten min ser ut som et takras," sa I. 

"Jeg har lært noe nytt denne uken," sa A.  "Jeg har for første gang sett at jeg kanskje forblir i den gruppen jeg er i her nå.  Kanskje ting ikke blir som før.  Jeg snakket med M, og hun pekte på de andre da vi ble introdusert i spisesalen forleden.  ´F har sittet atten år i rullestol, og E har sittet seks år i rullestol."

"Plutselig forstår du at du faktisk er handicappet.  Det er en veldig rar følelse," sier I. 

"Så kommer man inn i spisesalen, og så er det bare så sånne folk som du ikke vil være i klubb med.  Men, det er kanskje den lærepengen man må få.  Men jeg synes jeg har fått nok lærepenger," sa A og jeg kunne høre gråten i halsen hennes.  "Men kanskje er det ingen som har tenkt at de skulle ende der de har endt opp."

Etter at hun hadde pakket ferdig, dro vi tilbake til Annekset.  A rullet ut yogamatten og trente.  Jeg sjekket mail. Ved tre tiden møtte vi T og E, As gamle kolleger i XX.  Vi snakket med dem etpar timer og drakk kaffe.  De hadde begge lest bloggen, og det dreide seg mye om slaget.

"Jeg føler at jeg er en annen mor enn jeg var," sa A.  "Jeg er kanskje ikke så streng.  Bryr meg ikke om så mange ting.  Ser ikke så mange ting. "

"S mente at du ikke er streng nok," sa jeg.  "´Mødre skal være strenge,´  sa hun forleden."

"Jeg tror de begge har lært noe vesentlig av det som har skjedd.  De har nok også fått seg en støkk.  Det er ikke opplagt at allting blir som man hadde trodd," sa jeg. "S spurte meg forleden, ´pappa, hva er det værste du har opplevet?´ ´Det er kanskje at farmor S døde da jeg var ung,´sa jeg.  ´Eller at mamma fikk slag.  Hva er det værste du har opplevet?´ ´At mamma fikk slag.  Helt opplagt,´ sa hun, uten å nøle.  As slag har gått sterkt innpå henne.  Da vi snakket sammen for en uke siden, spurte hun meg hva jeg ville ønsket meg hvis jeg fikk tre ønsker.  Da jeg hadde jeg svart, spurte jeg henne.  ´Jeg ville ha ønsket meg at mamma ble frisk og at farmor S ikke hadde død,´sa hun.  ´Det var bare to ønsker,´sa jeg.  ´Ville du ikke også ønsket deg at du fikk synet tilbake?´ ´Nei, jeg synes jeg har det bra jeg,´sa hun.  ´Jeg synes ikke det gjør så mye at jeg ser så dårlig.´"

Senere i samtalen snakket A om at det også er muligheter i slaget.  "Barna mine har blitt mer selvstendige, jeg har forstått at det er ingenting som er opplagt, jeg har noen som bretter tøyet for oss hver uke og mannen min har blitt bedre til å lage mat."

"Jeg har også kjent på at det er muligheter i det vi opplever.  Kjent på at det man lærer i en slik krise, det som går opp for en, er at det er mange ting i livet som ikke blir slik vi trodde.  Jeg merker at jeg har færre planer, tar ting litt mer som de kommer, har fått et mer pragmatisk forhold til en del ting som jeg før trodde var viktig.  Kanskje får vi ikke den seilebåten, nei vel, men livet blir ok alikevel.  Kanskje får vi ikke kjøpt oss en hytte.  Kanskje får vi ikke tatt et opphold til i utlandet.  Kanskje er det helt andre reiser vi er nødt til å foreta oss, reiser som foregår i vårt indre.  Livet nå er mer som en samtale; jo mer åpen du er for det som skjer, jo mindre du planlegger på forhånd, jo mindre bremser du.  Jeg har jo opplevet det i samtaler, på reiser, i møter med andre mennesker; når man ikke har noen spesielle forventninger, når man ikke forsøker å hele tiden styre situasjonen, det hender det at magiske ting skjer.  Ting man aldri kunne ha planlagt på forhånd.  Kanskjer er det ok å gi slipp på noen av disse drømmene. Jeg har en familie og det er den jeg er en del av nå, og der har jeg tenkt å være, det er denne familien jeg skal reise sammen med, og da må jeg ta ting slik som de kommer.  Jeg føler faktisk en styrke i det, jeg føler meg sterk, jeg føler at jeg i den grad jeg klarer å være åpen også er mye sterkere i forhold til ting som kan oppstå, ting som skjer underveis.  Jeg føler meg mer tilstede enn jeg har vært før."

"Det har vært rart å være her," sa A.  "Jeg blir liksom konfrontert med at det kanskje ikke er siste gang jeg er her.  At jeg kanskje må innse at jeg er en del – som alle de andre – av en klubb jeg ikke egentlig vil være medlem av.  Når jeg går inn i spisesalen, tenker jeg jo at ´jeg er ikke som disse´menneskene, men alle tror vi at vi er så spesielle, og egentlig så er vi jo rørende like i vår situasjon.  Ulike skjebner og felles skjebner på en måte."

Mens jeg hørte på A, tenkte jeg på de andre her på Ridderrennet.  På den unge mannen jeg så fumle med nøklene utenfor en hotelldør, sittende i en rullestol.  Det livet han har, hans liv, hans eneste liv, et liv like mye verd som mitt, et liv like viktig for ham som mitt liv er viktig for meg.  De lukkede øynene jeg så på en vakker blind kvinne i spisesalen, hodet bakover, øynene gjenlukkede, holdende på en kaffekopp, det kritthvite håret vakkert satt opp i en topp, smilende – hennes liv, hennes forventning til dagen, med eller uten syn, fikk meg til å tenke på alle disse livene som leves over alt, på alle de forventningsfulle, alle like undrende til dette fantastiske vi har fått – våre kropper, våre liv, våre tanker som svever i oss, rundt oss i det øyeblikket før våre liv er borte."

Ved fem tiden traff vi As ledsager, H.  Hun og to venninner fra Idretthøgskolen ble med oss på pizza.  Vi inviterte, og sammen med dem spiste vi en bedre middag.  Etter middag handlet jeg noe mat og vi dro hjem til Annexet hvor vi fant rødvinen, sendte varme tanker til S og A, lastet ned en film fra iTunes fra bredbåndet og satt i sengen og så på Nicolas Cage og drakk vin. 

Ved ti tiden stopp jeg filment og leste en sms til A fra I, As romkamerat.  "Ja, det ble veldig tomt uten deg.  Rommet virket plutselig veldig stort.  Jeg starter sent i morgen, så jeg blir vel sistemann i mål;-).  Satt lenge ved bordet i spisesalen i kveld, flyttet meg rundt etter hvert som folk gikk fra.  Har akkurat kommet fra Talentaften.  Så som så, rommet er ikke egent for musikk.  Håper dere har hatt en hyggelig kveld.  Misunner deg, savner mannen min fært.  I"

"Jeg føler nesten at jeg burde latt I ha deg i fred," sa jeg og tenkte på I alene på rommet før jeg kjørte filmen igjen. 

"Jeg håper det ikke blir for hardt i morgen," sa A da filmen var ferdig -- før jeg dryppet henne i øynene.  Det siste hun sa før hun sovnet, var "jeg har gledet meg til at du skulle dryppe meg i øynene hele uken.   Det sier ikke lite om hvordan jeg har det at det er slike ting jeg tenker på."

I morgen heier jeg på A.  Det gleder jeg meg til.  

Fredag morgen

Sitter i den gigantiske dobbeltsengen i gjestehuset her på Beito, nyvåknet, under et bilde av en soloppgang.  Utenfor ser jeg blå himmel, snø i ulike valører av hvitt, grantrær og det er fullstendig stille.  

Om tre kvarter treffer jeg A på hotellet, i hotellets sal.  "Jeg sitter rett frem, i nyskaddegruppa," skrev hun i en sms i går kveld,  "gleder meg til å se deg," avsluttet hun, og jeg gleder meg til å se henne også, etter å ikke ha sett henne siden søndag da jeg fulgte henne på bussen.  

Om en uke er det ti måneder siden slaget.  Har det gått fort?  Har det gått sakte?  Egentlig er det kanskje ikke et spørsmål man kan stille til medgått tid.  Medgått tid føles alltid som en evighet og et øyeblikk på en og samme tid.  

I går kveld skrev jeg dagbok før jeg la meg, en luksus jeg har vært foruten i det siste fordi det har vært for mye å gjøre.  Da skrev jeg at jeg kjenner på sorgen over tapet av det livet vi hadde før slaget samtidig som jeg kjenner på lykken over å leve, lykken over å se A bli bedre, over å se jentene som utvikler seg, og over at det går så bra på jobben.  Jeg går og kjenner på dette når jeg har tid til overs, og jeg kjenner også på hva denne prøvelsen har gjort med oss.  

Jeg har blitt bedre til å lage mat, jeg har fått øynene opp for omsorgsrollen som en for meg undervurdert rolle.  Jeg har fått demonstrert hvor mye mer man kan ha tid til hvis man må, og hvordan det faktisk er fullt mulig å ha det helt bra selv om ting ikke var -- og kanskje aldri blir -- slik de var.  Jeg merker at det har gjort noe med meg, men jeg er enda ikke helt sikker på hva det er.  Jeg merker det hos jentene også.  Det har gjort noe med dem, men det er kanskje for tidlig å si hva som har skjedd, hvordan vi har forandret oss.  Men som i en film, er dette en historie som fører til en eller annen personlig transformasjon, og det er om ikke en smertefri så ihvertfall interessant prosess å fæ være en del av.  

Men det er vanskelig å slippe taket i det bildet vi har inne i hodet av livet slik det var.  Det er vanskelig å erkjenne at ting kanskje ikke blir slik igjen.  

Sånn sett har vi kanskje vært heldige?  Jeg kommer stadig tilbake til det.  At A kunne ha dødd der og da, på gulvet på kjøkkenet til Cl og Cy i fjor sommer da et kjapt besøk hos gode venner plutselig ble til et seks ukers krashkurs i amerikansk helsevesen og mange andre ting.  Da skjønte jeg ikke hvor nær vi var.  Heldigvis at jeg ikke forstod!  At  jeg ikke forstod at hun kunne ha fått et mye værre slag som fratok henne alle vesentlige funksjoner.  At hun kunne ha mistet språket, mobiliteten, sine kognitive evner.  

Selv om A fremdeles er vesentlig svekket i forhold til hva hun var før slaget, har hun blitt mye bedre.  Hennes synshemming  reduserer til en viss grad hennes evne til å oppfatte alt som skjer rund seg, men samtidig er det ingenting i veien med hennes evne til å prosessere tanker.  

Dette, kombinert med at hun blir fort sliten og ikke alltid orker å engasjere seg, gjør at jeg oppfatter henne som litt flatere enn før, litt mindre tilstede, litt sløvere.  

Men essensen er vel at hun hele tiden utvikler seg.  En artikkel i Dagbladet i forgårs (som noen kanskje kan finne og legge inn en lenke til her) kunne fortelle om slagpasienter som opplevde fremgang i mange år etter slaget takket være iherdig daglig trening.

Vel, nå må jeg opp og få på meg fillene.  

En takk til N som stilte opp og tok vår del av dugnadsjobben med å vaske klasserommet til H.  "Jeg har lest bloggen hele vinteren, så du får se på vaskingen som en slags takk for at jeg har fått delta," svarte hun på mail fra meg etterpå.  Uansett, jeg er veldig takknemlig for at vårt nettverk stiller opp og støtter oss.  Det gjør jobben lettere.  

Nå må jeg stå opp.  

Torsdag kveld: installert på Beitostølen

Ikke lenge etter at jeg postet spørsmål om noen kunne bidra med et sted å overnatte på Beistostølen, tikket det inn etpar smser med tips.  En telefon og jeg fikk tilbud om å låne et gjestehus hos en venn av venn.  En stor til takk til I og C som begge reagerte umiddelbart og tilbød hjelp!

Jeg kjørte opp hit i dag etter jobb.  Var såpass sliten at jeg måtte stoppe to ganger for å ta meg en lur langs veien.  Kom hit ved ti tiden, og tidligere ble jeg enig med A om at vi treffes til frokost.  

Den lille laftede tømmerhytta vi har fått låne er av nyere dato har alt vi ikke hadde i oppveksten:  takspotter på badet, varme i gulvet, trådløst nettverk, rennende vann, dusj og en utstoppet tiur i det ene hjørnet.  Alt er digert (som i Amerika).  De laftede tømmerstokkene er tykke som overarmer på verdens sterkeste mann.  Flisene på gulvet er på størrelse med afrikanske elefantører, og selv dobbeltsengen er dobbelt så stor som den vi har hjemme.  Nå er det bare A som mangler.  

Jeg snakket med henne tidligere i dag før jeg dro også.  Da fortalte hun at alle hun treffer som hun var sammen med på Cato og Sunnaas sier at hun ikke er til å kjenne igjen. Jeg gleder meg til å se henne i morgen tidlig.  

Tirsdag uten A

A er på Beitostølen på dobbeltrom med en hyggelig deltager.  Været er fantastisk men løypene er harde.   Alle gearer opp mot helgens renn.  Jeg har forsøkt å få tak i et sted å bo der oppe (fra torsdag) men foreløpig uten hell (hvis du vet om noen som har et soverom til leie eller en leilighet, så gi beskjed). 

"Jeg er jo egentlig alt for syk til å delta," sa A til meg i går kveld da vi snakket på telefonen.  "De andre her er fokusert på å delta.  Jeg er livredd for å falle, og i dag falt jeg i en vanvittig nedoverbakke."

"Hva med din ledsager?" ville jeg vite.

"Hun er liten, jeg er jo en stor dame.  Hvis jeg først faller har hun ikke tjangs."

"Men jeg kan jo være med under rennet og støtte deg."  

"Ja, deg stoler jeg mer på da.  Men egentlig spiller rennet fint lite rolle for meg.  Om jeg vinner eller ei...det blåser jeg i."

Hun lengtet hjem i går.   Fnøs av dansebandet.  "Det er jo ikke min greie dette her," sa hun, og jeg kjenner på denne følelsen av at dette "ikke er oss" som antagelig henger sammen med en motvilje mot å erkjenne at dette faktisk er oss akkurat nå.  

Søndag morgen - A er på vei til Ridderrennet

Vi så en film i går før vi la oss. Sovnet som en stein ved midnatt etter å ha dryppet A i øynene og satt på en full vask med klær hun skulle ha med seg til Beitostølen og Ridderrennet. Våknet litt over åtte av A som stod opp. Da jeg spurte om hun hadde sovet godt begynte hun å gråte, en stille gråt.
"Jeg gruer meg så fryktelig til å pakke. Før ville dette ha vært gjort på fem minutter. Nå føles det som en helt umulig oppgave. Selv de minste ting er et ork."
Da jeg stod opp og ga henne en klem, gråt hun enda mer.
"Jeg er jo ingenting av det jeg var. Jeg kan ingenting. Jeg føler meg så ynkelig. Og det er så vanskelig å forstå at ting aldri kommer til å bli slik de har vært."
Jeg begynte også å gråte. La hodet mitt på skulderen hennes og kjente mine egne tårer renne nedover hennes bare skulder. Sa ingenting. Så henne for meg før slaget, kvikk, full av vitalitet.
"Jeg føler meg så liten og tynn." Stemmen hennes var pistrete, tynn. "Vel, kanskje ikke tynn," la hun mens jeg holdt rundt henne. Tanken fikk henne til å le. Gråten min gikk også over til latter, og plutselig stod vi der, holdt rundt hverandre og lo.
"Vi spiser først og pakker etterpå." Jeg tørket vekk tårene hennes. "Vi lager en liste over alt du skal ha med deg, Jeg pakker. Dette går fint. Vi har god tid. Det er en nydelig dag. Det blir ikke så tungt når vi får litt mat i kroppen."
"Du må sette på tørketromlen først." Jeg må ha med meg tørre klær. "Og jeg vil gjerne ha kaffe."
"Egg og bacon?"
"Gjerne."
Jeg småjogget ned trappen, begynte å gråte igjen mens jeg tømte vann fra tørketromlen. Dette er det nye livet, tenkte jeg. Hun kommer til å bli ganske frisk, men i lang tid, kanskje noen år, kanskje for alltid, kommer hun til å være en helt annen. Og hva er det ved henne som jeg elsker? Ikke det at hun var så effektiv. Ikke det at hun alltid ryddet. At hun alltid skulle dulle med hagen sin. At hun brettet og ryddet og laget mat og ordnet opp. Det var behagelig, men det var jo ikke den behageligheten som gjorde at jeg falt for A. Det var noe annet, noe jeg føler er der enda. Noe som ikke handler om alle hennes effektivitet og handlekraft. Plutselig nå er alt forandret, og jeg blir virkelig testet på ekteskapsløftet om å være sammen i gode og dårlige tider.
Jeg tenkte på en samtale jeg hadde med H, en klok venn i bilen på vei ned fra fjellet i går. Jeg fortalte ham om hvor sint og lei A hadde blitt da jeg hadde tilbragt lørdagen hjemme hos H og hvordan A og jeg hadde misforstått hverandre med hensyn til frokost. Hun trodde jeg kom til frokost. Jeg trodde jeg hadde sagt tydelig fra at jeg ikke kom.
"Du må huske på at du er deres klippe nå. De stoler blindt på deg. Det er deg de ser til for å ha livet sitt i orden," hadde han sagt.
Tankene mine ble avbrutt av fresingen fra espressokannen på kjøkkenet, og jeg satte igang tørketromlen og tok trappen opp til kjøkkenet i noe som føltes som ett steg.
På kjøkkenet dro jeg kannen til siden, slang bacon i stekepannen, helte melk i kopper som jeg puttet i mikrobølgen, ristet brø, tok ut egg, ryddet vekk fra gårsdagens kjappe middag, og dekket på til A som på dette tidspunktet kom stavrende ned trappen.
Da hun satte seg ned, tenkte jeg at øyet hennes har blitt mye bedre. At det så nesten normalt ut. Jeg serverte henne maten, helte kaffen i den varme melken.
"Vil du ha grape eller appelsinjuice?"
"Grape. Jeg har jo trodd det du sa om at grape er mer slankende, men det er jo bare tull. Jeg tror jo alt du sier."
Jeg satt meg ned overfor henne.
"Jeg gruer meg." Stemmen hennes ble tynn.
"Det går fint. Hva er det værste som kan skje? At du ikke fullfører? Det er jo peanuts."
"I går snakket jeg med vår legevenne K. ´Noe av det vanskeligste for mennesker i din situasjon er å klare å akseptere at de aldri blir akkurat slik de var. At livet aldri blir det samme,´ sa hun. ´Det krever på en måte en redefinering av egen identitet. Slag er på mange måter karakterdannende, det former deg, forandrer deg.´ Jeg er jo heldig fordi jeg fremdeles har hele min intellektuelle evne. Jeg er på en måte heldig fordi andre kan se på meg at jeg har hatt et slag. Mange kan du jo ikke se det på. Og kanskje er jeg et interessant case. Jeg tenker på vår legevenn B som jo sa til deg at ´det som ikke har skjedd i løpet av de første tre månedene, det skjer ikke.´ I mitt tilfelle er jo det objektivt feil. Og det er jo interessant å se at det i dag, snart ti måneder etter slaget, fremdeles er rom for utvikling."
"Jeg ser utvikling bare på de to dagene som har gått siden sist jeg tok bilder av deg," sa jeg. "Øynene dine ser nå nesten like ut."
"Jeg føler også at jeg ser bedre med det høye øyet." Hun holdt venstre hånd foran venstre del av ansiktet. "Jeg har fremdeles ikke samsyn, men det begynner å bli bedre syn i øyet."
"Det er interessant dette med karakterbygging. Jeg føler at dette er en utfordring livet har gitt oss, og at det ligger mange muligheter i det som har skjedd. Slaget har jo truffet hele vår familie. Ikke minst jentene våre. Det er ingen tvil om at det gir oss en sjanse til å føle at vi blir sterkere. For det blir vi jo."
"Det er vondt for meg å se hvordan det påvirker jentene. Jeg føler at de har lært noe av dette. At det har påvirket dem på en måte. Men jeg skulle jo ønske at de hadde sluppet alt dette. Og jeg føler at det hele er min skyld."
"Det er ikke din din skyld. Det kunne like godt ha hendt meg. Det kunne ha hendt med en av barna. Det var jo ikke Ss skyld at mistet synet. Det var ikke Hs skyld at hun ble født for tidlig. Det er ikke din skyld at du fikk slag. Det er ingen som laster deg for det."
"Jeg tenker på W som sa at han ikke turte å gå utenfor døren i seks måneder etter at han ble syk. Og han er jo så sterk."
"Han er sterk, men han er samtidig en sårbar kar. Kanskje er han så sterk fordi han tillater seg å være så sårbar. Og sånn er jo du også. Du er på mange måter enda tøffere. Og du har jo også denne tosidigheten som jeg tror er en forutsetning for å klare påkjenningene; du er sterk, men sterkheten er også en følge av at du ikke bruker krefter på å stenge ting inne eller ute. Du tør å la det komme ut."
"Jeg føler ikke at jeg har noe valg. For meg bare kommer det ut, og jeg føler meg absolutt ikke tøff."
"Du er ganske tøff som går Ridderrennet. Som tør å være med på det. I forgårs da jeg kjørte opp til utdrikkningslaget, spurte fetter S meg hva jeg hadde lært av disse krisene vi har vært oppe i. Det var et spennende spørsmål som jeg egentlig ikke hadde formulert noe svar på."
"Hva svarte du?"
"Jeg sa at noe av det viktigste jeg hadde lært var at alle reagerer forskjellig når krisen treffer, og at det ikke finnes noen ´riktig´ reaksjon. At det å holde folks reaksjon mot dem er urettferdig fordi de færreste vet hva som er riktig. Jeg sa at jeg hadde lært at når krisen inntreffer er informasjonsflyt noe av det aller viktigste, og at bloggen har gitt oss en mulighet til å gi alle den samme informasjonen samtidig; at det har ufarliggjort situasjonen på en fin måte."
"Det er jo utrolig hvor mange som har hjulpet oss. M som har laget mat. S som var støttekontakt i begynnelsen. R, AG, H, I,,L som kom på besøk. I som haar en utrolig timing i sine oppmuntringer. Ikke minst moren min som jo har vært helt utrolig. Alle de som har gått tur med meg, som har sendt meldinger, og bare det at folk har vært så informert. Det har vært utrolig deilig."
"Dessuten sa jeg at man lærer mest av den første krisen. At jeg har lært noe om det å være omsorgsperson. At det egentlig er en fin ting. At det er noe man lett går glipp av som tradisjonell pappa. At mor er så tilstede at det er lett å trekke seg litt unna. Og at det å være en omsorgsperson faktisk er mye mer meningsfullt enn hva man tror hvis man ikke har vært tvunget til å ta den rollen. Det er i hvert fall sant for meg som mann. Jeg sa at det har vært fint å kunne bruke bloggen til å signalisere til vårt nettverk om hva vi trenger, hva vi ønsker akkurat nå, og på en slik måte at folk ikke har følt seg presset eller avvist. At slaget har gitt meg en annen selvtillit som pappa. Og selvfølgelig en påminnelse om hva som teller, hvor sårbart livet er, og hvor ufarlig de fleste ting vi frykter egentlig er. Jeg har også lært meg til å prioritere. At det er endel ting du ikke forholder deg til. Som venner eller familie som gjennom handling viser at de ikke forstår, ikke gidder å oppdatere seg eller som er for selvopptatte. De blir det i mange tilfeller ikke til at man ser så mye til i etterkant. Spørsmålet fikk meg egentlig til å forstå at jeg må sette meg ned og skrive mer om akkurat det. At det er et viktig spørsmål fordi det å gå igjennom hva vi har lært kan gi oss viktige innsikter og faktisk lære oss enda mer."
Jeg reiste meg og ryddet av kjøkkenbordet.
"Hvordan opplevet du det at jeg begynte å gråte?" Jeg sorterte søppel og satte tallerkner i oppvaskmaskinen.
"Jeg opplevet det som ganske vondt. Men jeg måtte skjerpe meg på en måte. Jeg måtte ta meg sammen og det var kanskje ikke så dumt."
Vi laget en pakkeliste i en pyramide. Overskriften var "pakking." Under var hovedpostene "skiutstyr," "treningstøy," "innetøy," "festantrekk," "toalettsaker"
"Skal du ha med noe sminke," ville jeg vite.
"Nei det gidder jeg ikke."
"iPod?"
"Nei, det er jo radio på rommet. Men jeg vil gjerne ha med Kindlen min."
Rett etter slaget kjøpte jeg et stort lesebrett til A, og nå i det siste har hun begynt å bruke det. Den er på størrelse med et a4 ark, og det er mulig å endre skriftstørrelsen. Jeg lastet ned New York Times, og Times Magazine.
På slutten begynte det å haste. Vi hadde problemer med å finne
skibuksene. Jeg skrev navnet hennes med vannfast tusj på stavene og skiene.
"Har du husket solbriller?" Jeg følte meg som faren hennes. Merket at hun gråt igjen. Tenkte på meg selv da jeg ble sendt på barnepensjonat som gutt. Den forferdelige følelsen ved avreise. Tanken på at jeg skulle være helt alene i lang tid. Tenket på hvor oppegående, hvor selvgående hun hadde vært og veien videre.
I bilen snakket vi videre.
"Jeg tåler det meste," sa jeg. "Det eneste jeg ikke utstår, det eneste jeg ikke fikser i denne situasjonen, eller egentlig uansett situasjon, det er at noen tar en beslutning som skaper føringer for hva jeg må gjøre. Jeg har ikke noe i mot å gjøre hva som helst for dere. Men å oppleve at jeg ikke har noe valg. At andre tar beslutninger på mine vegne -- selv om det gjøres i beste mening -- og i ditt tilfelle noe du I blandt gjør fordi du tror -- basert på din egen oppfatning av hva du tror du kan klare basert på hva du klarte før -- at du kan klare det meste selv. Når du ikke klarer det meste, så må jeg inn, og da kan jeg iblandt oppleve at det blir slitsomt."
"I blandt så kan vel jeg også gjøre det ved at jeg bare gjør ting selv."
"Ja, før var jo det din trussel; ´da gjør jeg det heller selv,´ kunne du si hvis jeg ble bedt om å gjøre noe og heller ville gjøre noe annet, eller hvis jeg sa at det ikke passet. Dette skjedde jo bare for noen dager siden. En regning var ikke betalt i tide. Du spurte om jeg kunne betale den, midt i frokosten, ikke et godt tidspunkt. Da jeg sa at jeg kunne gjøre det senerer på dagen, gjorde du det selv mens jeg var ned å laget frokost til S. På et tidspunkt ropte du på meg fordi du ikke klarte å betale på nettbanken, og der var akkurat kl. 0800 hvor jeg stod med matpakking, telaging, påkledning av S og mye stress. Da måtte jeg slippe det jeg hadde i hendene for å hjelpe deg med noe som du selv hadde insistert på å igangsette på et ugunstig tidspunkt, uten at du ville høre på meg. Jeg opplevet det som om du priorterte noe viktig på bekostning av noe som kanskje var mindre viktig men som hastet mer. Resultatet var at S ikke fikk den hjelpen hun trengte for å komme seg ut i tide til å rekke skolen, og da føler jeg at dine valg påvirker meg på en måte som lett kan gjøre meg irritert. Men sålenge jeg kan være med å bestemme hvilke ting som berører meg så kan du få meg til å gjøre nesten hva som helst."
"Ja, men jeg føler at du gjør det samme med meg. At du f.eks. ikke vil servere dessert når jeg vil ha det og du ikke vil ha det. ´Det er usunt,´ sier du til meg da, og det liker ikke jeg."
Det var omtrent her vi nærmet oss rundkjøringen ved Operaen og jeg forstod at vi ikke ble ferdige med denne samtalen.
"Vi rakk det jo fint," sa jeg i det jeg svingte inn foran hotell Opera. Fikk ut skiene, rullebaggen med hjul og ryggsekken. Tok bilder av A utenfor bussen.
Da baggasjen og skiene var stuet under bussen, fulgte jeg A inn. Hun gikk ustøtt. Gråt, og da jeg satte henne ned i setet, gråt hun enda mer. Jeg tenkte igjen på meg selv som barn. Tenkte at når hun blir så sårbar er det vondt å dra fra henne, og ga henne en stor klem, smilte til henne, tok et bilde av henne med ansiktet vendt bort fra kamera, og sa farvel.

Fwd: Om å ville ha litt fred og ro...

Fikk en hyggelig mail her etter et blogginnlegg en sliten kveld.  Har ikke rukket å svare på det selv om det er noen dager gammelt.  

---------- Forwarded message ----------
From:xxx
Date: 2010/4/5

Hei C.
Jeg var akkurat innom bloggen og leste det du hadde skrevet på tirsdag 30. mars. Dette tror jeg mange kjenner seg igjen i, slagrammet kone eller ikke.
Jeg merker det selv, vi har jobber som skal gjøres (i vårt tilfelle nystartet firma), unger som skal gjøre lekser og skysses til og fra fritidsaktiviteter, mat som skal lages, rom som skal ryddes. Når da en eller annen kompis av guttene ringer på døra med spørsmål om "passer det at jeg kommer på besøk", er det ærlige svaret veldig ofte "gå og plag noen andre, snørrunge!" (Jeg sier jo ikke det, da.)
Selvfølgelig er det bra å være sosial, omgås venner og familie, ha åpne dører, etc. Men, det er enda viktigere at man tar seg tid til å være i fred. Lese en bok, sitte på sofaen og sløve, ta en middagslur eller gå en tur, uten å føle at man egentlig burde gjort noe annet. Ikke minst ha litt privatliv sammen med familien. Du er ikke gjerrig selv om du ønsker dette.
 

Mvh.  XXX

Lørdag kveld

Sitter i sengen lørdag kveld.  A har reisefeber før hun skal til Beitostølen hvor hun skal trene hele uken før Ridderrennet om en uke.  I uken som gikk har vi hatt besøk av en fotograf som har tatt bilder av oss til en stor avis som tenker å skrive en sak på A i forb. med hennes deltagelse i rennet. 

Hennes treningsuke betyr at jentene og jeg skal være alene i uken.  Jeg har fulle dager tirsdag og onsdag, og har en ekstremt tidlig start på en jobb i Lillestrøm på torsdag.  Fredag må jeg få ut regnskap før vi hiver oss i bilen og kjører til Beitostølen for å heie på A.  Det gleder jeg meg til.  

Det har skjedd et lite gjennombrudd i As ansikt den siste uken og hun har også blitt litt støere til bens.  Vi snakker ikke om noe mirakel, men om en synlig forbedring som gjør at høyre del av ansiktet ser litt mindre skadet ut.  Kanskje er det stingene i øyet som gjør at i hvertfall høyre øye er litt mer på størrelse med det venstre?  Disse små museskrittene er et signal om at fremgangen fortsetter, noe som ikke er en selvfølge.  Vi vet jo egentlig ingenting.  

Mandag kveld: påsken som kom og gikk

"Hun har blitt i stand til å delta i flere samtaler samtidig," svarte vår legevenn K da jeg spurte henne om hun så fremgang hos A. Vi satt på vårt kjøkken i dag morges, de hadde fått seg hver sin latte, og jeg deltok i samtalen mens jeg serverte frokost til jentene - omelett til H, bløtkokt egg til S, te, juice, espresso.
Senere, etter at K og A hadde vært en tur i Kongeskogen på Bygdøy, møtte vi dem igjen hos noen venner på Bygdøy. Jeg stilte spørsmålet igjen.
"Hun blir jo ikke så fort sliten lenger. Går støere. Sist jeg så henne var da vi gikk rundt Sognsvann. Da var hun lut i ryggen, mo i knærene, gikk som en gammel dame. Nå har hun jo blitt rettere, støere. Jeg synes det er stor fremgang."
Jeg merker også fremgangen. Det hjalp å få sydd sammen øyet litt, selv om høyre side av ansiktet fremdeles er ute av stand til å bevege seg. Hun er fremdeles ikke helt i stand til å lukke høyre øye på egen hånd.
"Jeg lurer på om du skal få lov til å dryppe meg i øyet," sier hun når hun skal dryppes, og jeg flirer over måten hun sier det på, tenker jeg er tolmodig, og på en merkelig måte heldig som får oppleve alt dette.
I tillegg til øyet og ansiktet, sliter hun fremdeles veldig med balansen. Går som en fyllik. Skjener til venstre side. Har ikke helt styring på det venstre benet. Men går stadig lengre.
Vi har hatt en fin uke i Son selv om jeg har måttet jobbe noen dager. På lørdag hadde vi den første dagen med skikkelig fint vær, og da gikk vi ned til sjøen. Det har A fablet om i hele vinter, og det var en seier for henne tror jeg. Ved sjøen grillet vi pølser over medbragte bjerkekubber og spiste sjokolade og så utover havet. Da S spurte A hva som hadde vært hennes mest lykkelige øyeblikk i livet, svarte hun, "kanskje her akkurat nå."
Jeg benyttet også påsken til å sortere i gamle digitalbilder. Tagget ansikter slik at jeg kunne lage egne show med A eller S eller H. Satt i timesvis om natten og så på bilder av A -- fra vi traff hverandre for femten år siden, og gjennom alle somrene, alle høstene, alle de første skoledagene, alle feriene, alle reisene, så på smilet hennes, så på de ulike hårfrisyrene, tiden i USA, på jentene som går fra å kravle rundt på de første bildene til å bli mer og mer selvstendige. Så flott hun er! Så fort tiden går! Så fint vi har hatt det. Så mye hyggelig vi har gjort. Så heldige vi har vært. Alle disse tankene har jeg hatt i påsken, og etter frokost har jeg sittet med S på fanget og klump i halsen og sett på bildene og reflektert over tiden som skurer over oss, over tiden som drar sin usynlige hånd gjennom våre hår og tynner dem ut, gjør dem gråere, tenkt på tiden som drar sitt slør over våre ansikt, som risser sine usynlige rynker inn i våre kinn, og hvordan vi sakte stiger, blir sterkere, sterkere, usårlige, ukuelige, for deretter å trekke oss tilbake, å spare på kreftene, tenke nye tanker om fremtid og fortid og helse og sykdom og gode og onde år.

Vi bestemte oss for å dra hjem fra hytta etter middag i går, søndag. Jeg ryddet oss ut av huset mens A satt i sofaen og jentene hørte på sine iPoder. I dag har hatt vi hatt en rolig dag med tur og både A og jeg har sovet middagslur mens jentene har holdt på med sitt.
I kveld gikk vi en tur med Dixie etter at jentene hadde lagt seg.
"Det slår meg på bildene du har tatt i påsken at jeg ler igjen," sa A mens hun holdt meg i armen og Dixie lå foran oss. Jeg kunne se stjernene på den skyfrie vårhimlen, høre en trost synge med suset av byen som bakteppe. "Egentlig er det jo mange ting å glede seg over. Selv om jeg nok var gladere før."
"Jeg synes du er veldig glad, tatt situasjonen i betraktning," sa jeg. "Gitt hva du har vært utsatt for. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta alt så positivt som det du har gjort. Men det er tankevekkende å se alle bildene. Å se hvor glad du er. Du stråler av lykke. Vi har hatt femten fantastiske år og det kan jo intet slag ta fra oss. Og jeg må jo si at nå er det vanskelig å tenke seg livet ut det som har skjedd det siste året. Det er liksom endel av oss det også på en merkelig måte."
"Ja, men det tar tid. Det går treigt. Jeg bare gleder meg igjen til jeg kan løpe. Til jeg kan gå uten at det skal være et ork. Til jeg kan få meg selv tilbake. Det gleder jeg meg til. Men for all del, et slag er jo en fantastisk mulighet til å redefinere seg selv. Hvor mange får en slik mulighet i voksen alder? Og uansett: Vi har det jo så hyggelig."
"Ja, selv nå når du er en skygge av deg selv har vi det hyggelig. Og fremover blir kveldene lysere og kveldsturene kommer til å bli lengre for hver dag som går. Tenk så mange hyggelige turer vi har foran oss."
Nå sitter jeg i sengen. As øye er dryppet og hun sover. På onsdag skal hun ta stingene. Jeg har en travel uke med oppdrag hver dag. På søndag drar hun til Beitostølen for å forberede seg på Ridderrennet. Det gruer hun seg til, men ser på det som fin sjanse til å få trent. Noe å strekke seg etter. Torsdag om litt over en uke drar jentene og jeg oppover for å heie. Vi har enda ikke booket noe hotell men det tenker jeg å gjøre i løpet av uken. Skal også sjekke om det kanskje er mulig å leie en hytte.
April blir en travel måned. Jeg har en skokk med oppdrag og alt skal jongleres. Tidligere identifiserte jeg meg med Mr. Incredible. Nå føler jeg meg mer beslektet med hans kone, Elastica.

Nå gleder jeg meg til hverdagen, til lyset, våren, sykling og singel og lukten av syriner og siste skoledag og en forhåpentligvis lang og helbredende sommer i Son.

Lørdag: årets første tur ned til sjøen!