Mandag - årets første hverdag

Endelig var årets første hverdag her. Jeg spratt opp kl. seks idag og fikk jobbet en time før jeg satte igang frokost. Jeg var litt groggy; S kom inn i sengen vår ved halv-tre tiden og jeg hadde ikke hjerte til å kibbe henne ut så jeg sov i hennes seng.

Etter frokost og matpakker, fulgte A (med hodelykt, bikkje og ski i hånd) S til skolen. Idet jeg skulle stikke ut på min skitur ved ni-tiden, kom hun tilbake, stavrende inn i carporten på ski, med hodelykt men uten hund, med et kroppsspråk som ikke var til å ta feil av.
"Dix forsvant. Jeg klarer ingenting. Jeg klarer ikke å få av meg skiene engang," sa hun, gråtende, da jeg kom løpende ut, fikk av henne skiene og holdt rundt henne. Jeg burde ha tenkt på at det å gå på ski i mørket -- selv om det bare var noen hundre meter -- var i meste laget. Jeg fikk henne inn, fikk gitt henne en kaffe. "Jeg klarer jo ingenting lenger. Jeg blir jo ikke noe bedre. Jeg bare roter. Jeg klarer ikke å skrive touch engang. Ting som var latterlig enkle er nå uoverkommelige. Det er så trist. Det er forferdelig."
"For to måneder siden gikk du knapt til postkassen. Husker du det?" spurte jeg. "Nå har du fulgt S til skolen og gått på ski hjem. I mørket. Hva venter du deg? Din store styrke og svakhet er jo din manglende respekt for dine egne begrensninger. Kanskje er det lurt å la S gå til skolen alene noen uker til." Hun nikket.

Det er tøffe tak nå. Det er ingen spøk å skulle komme tilbake til hverdagen, og idag var hennes første hverdag siden november.
Etter å ha fått henne anbrakt på sofaen, gikk jeg min daglige skitur (det er i hvertfall et av nyttårsforsettene). Da jeg kom tilbake, ryddet hun, tepper var tatt ut, alle sko ryddet i hauer. "Du sa jo at B kom for å vaske idag," sa hun da jeg spurte hvorfor hun ikke la seg ned for å slappe av. "Nei, hun kommer i morgen," sa jeg. "Det er viktigere at du får slappet av."
"Ja, men jeg er bare sliten i hodet, ikke i kroppen."
"Det er viktig å slappe av i hodet også."
Senere i dag har A hatt møte med S, sin personlige brukerstyrte assistent. Målet for S er at A skal bli mer uavhengig av meg. Jeg ringte til moren til en venn for å få hentet H på skolen. Dro tidlig fra jobben for å hente S etter fritidsaktivitet. Det blir ikke mye tid til å slappe av. Transport av barn -- ren logistikk -- er en utfordring på dager med mye jobb.

Da jeg kom hjem fra jobb idag, hadde A laget middag, lysere til sinns. Dix var hjemme igjen etter å ha tilbrakt dagen hos fremmede som hadde ringt dyrevernet da de fikk høre at A hadde hatt slag og ikke kunne komme å hente Dix. Deretter hadde de tatt Dix til dyrlege og på pedikyr. Ikke så galt at det ikke var galt for noe.

Nå sitter vi på kjøkkenet og leser avisen, mens vi nyter lyden av oppvaskmaskinen, jentene som gjør lekser og stillheten i skogkanten. Det er hverdagen vi har lengtet mest etter.