Søndag ettermiddag

Som i uken, går helgen i ett bankende kjør føles det som. Nå har vi akkurat avsluttet en times tur i skogen i sørpe. A ler når jeg sier at å gå med henne er som å gå hjem fra et julebord med en partner som har fått alt for mye å drikke. Hun er av stand til å bedømme avstand, mister stadig balansen og raver avgårde, fast bestemt på å bli bedre gjennom treningen. "Dette er glimrende trening, den type trening jeg ikke får på Cato," sier hun mens hun holder sin bevåttede hånd i min. Hun er sliten. "Jeg var allerede sliten da vi dro ut på tur," sier hun.
"Ikke rart det. Du har jo stått på siden du våknet som om du var frisk. Du rakk ikke engang å spise middag før du begynte å rydde, og du har ryddet kontinuerlig frem til vi gikk på tur kl. 1330. Kanskje er det ikke så dumt av deg å huske på at du faktisk trenger å hvile. Nå står du på som om ingenting skulle ha skjedd. Og resultatet er at du faller sammen, utslitt tilslutt," sier jeg.

Nå er vi tilbake. Klokken er snart tre. A har avtalt juleverksted med venner i nabolaget. Akkurat nå sover hun på sofaen mens jeg venter på at ovnen skal nå rundstykketemperatur slik at jeg kan slenge inn de hevede rundstykkene og få meg ti minutter søvn mens de står i ovnen. Ferien i Spania føles som det var en evighet siden, og jeg merker at jeg er sliten. Men, det spiller liten rolle. Etter juleverkstedet skal vi kjøre til Son med A hvor det blir middag hos hennes foreldre før vi kjører tilbake til Catosenteret. "Jeg vil ikke at du skal dra, mamma," sier S, og jeg minner henne om at hun bare gjør det vanskeligere for mamma som må dra uansett.