Lørdag: I morgen bærer det løs med feiring

I morgen blir det fest for H, S og litt for A også. Jentene har begge hatt fødselsdager uten at vi har hatt tid og krefter til å feire dem, men i morgen feirer vi Hs 14 årsdag (hun fylte år i juni) og Ss 11 årsdag (hun fylte år for bare noen dager siden). Det er fair å si at vi måtte forhandle litt med S som helst ikke ville dele oppmerksomheten med sin storesøster.

Vanligvis har vi en gedigen fest i juni og en i november. I år slår vi dem sammen, og vi blir nærmere 50 personer som kommer -- for det meste nærmeste familie, faddere, og venner med barn som har fulgt oss.

Grillen som A og jeg kjøpte i USA rett før hun fikk slag i juni ble endelig montert opp idag, og den debuterer i morgen med marokkansk mat laget av M. En rekke kompetente damer stiller med kaker i tillegg til Ss mandelkake bestilt fra Halvorsens Konditori. Jeg har handlet og handlet, og når festen er over kommer jeg til å sitte igjen med en masse mat og drikke slik jeg gjør hvert år. Jeg hater å ha for lite mat.

For å bote på As funksjonshemming, har vi iår kjørt en ny vri hvor alle deltagerne faktisk må delta. Alle kommer til å få en oppgave, og vi har delt inn teamene i FØR, UNDER og ETTER festen. Fem personer kommer fire timer før det hele starter, og skreller poteter, dekker på etc. Vår gode venn S har tatt på seg jobben som arbeidsleder, og hun organiserer servering og rydding under selve festen. Når alle har gått, står det igjen seks personer som hjelper oss med å rydde, støvsuge og sørge for at vi er operative igjen mandag morgen. "Det blir en skikkelig trønderfest," sier A. "Alle kommer til å delta, og det blir alltid veldig hyggelig."
Jeg har tilbragt dagen i butikker på Grunderløkka -- vi har kjøpt inn fersk koriander, klemt på poteter, gulerøtter, chili og har vært innom et kinesisk supermarked så fremmed at jeg et øyeblikk trodde jeg var i Spania da jeg så utsalget av VG og Dagbladet ved kassen.

Utfordringen i morgen er å sørge for at A ikke er sliten allerede når gjestene kommer. Det var ikke lett å forhindre henne fra å rydde hele huset ikveld. Min venn M som selv har hatt slag, sier at sykdommen er vanskelig, men at det er enda vanskeligere å akseptere sin nye situasjon. Men jeg føler at hun er på gli. At hun er i ferd med å se at hun ikke kan forholde seg til verden som om ingenting har skjedd.

Nå er jeg uansett dødstrett og gleder meg til å lese litt før jeg kollapser. I morgen blir en travel dag. Jeg gleder meg.