Torsdag: A er bedre, går bedre, og idag får hun besøk av jentene

Kl. 0800 på hytta. Jeg hører lyden av tevann som kokes, klokken på kjøkkenet som tikker, kjøleskapet som slår seg av og på, men ellers ingen lyder annet en min egen pust, susing i hodet, lyden av fingre som skriver. Nesten våken, etter ti timers døgnvill søvn med hodepine.

Fløy ut fra Newark flyplassen ved åttetiden tirsdag kveld, sliten etter en lang dag, men også fokusert på den jobben jeg skal gjøre idag som jeg skal bruke dagen på å forberede. Satt lenge å snakket med passasjeren ved siden av, og sovnet tilslutt mens jeg lyttet på lydbok.

Våknet da vi fløy inn over vestlandet, og idet vi landet sendte jeg en tekst til A: "Landet" stodet bare.

Tok en taxi hjem, og kom i snakk med en vennlig sjåfør fra Gambia. Vi hadde felles kjente, både B og M og BN. Jeg fortalte om A og han uttalte sin sympati og spurte om jeg hadde vært i Afrika. "Det finnes folk der som kan heale," sa han. "Du bør ta kontakt med BN. Han har slike evner eller vet hvem som har det." Jeg takket for forslaget og sa at jeg egentlig ikke tror det er så mye som skal heles akkurat nå, men at det i første omgang kreves mye trening til for at hjernen skal "lære seg" nye ting.

Hjemme ble jeg møtt av et skinnende rent hus, og sendte varme tanker til svigerfar før jeg datt i seng og sov i to timer. Ble vekket av vår yngste datter S som satt på sengekanten kl. 14. Rett etterpå kom H, og vi pratet og de fikk en liten presang hver seg før vi spiste en sen lunch med ravioli og en tomatosaus laget på tomater, hvitløk og olivenolje. Etterpå snakket vi litt før jeg måtte rase igjennom eposter, følge opp en mulig ny jobb, slukke etpar branner i forb. med torsdagens oppdrag, forberede jobb i neste uke, hele tiden med dårlig samvittighet fordi jeg måtte jobbe med en gang jeg kom hjem og ikke kunne sette meg ned å prate med jentene. De var innom kontoret i ett sett og det var selvfølgelig vanskelig å konsentrere seg. "Hvordan printer man bilder pappa?" "Se hva jeg har skrevet pappa." "Vet du hvor saksen er pappa?" "Hør på dette jeg har skrevet pappa.".

Jeg forsøkte å ringe A uten å få svar. Etterhvert kom M, en venn av hele familien som kommer hver onsdag for å være sammen med S. Han gjorde lekser med henne og etterhvert kom også svigermor med kjøttsuppe. Ved halvnitiden, mens M satt å leste høyt for S, tok jeg farvel, satte jeg meg i bilen, fullstendig svingstang, men med en banan og litt vann klarte jeg å holde meg våken hele veien til hytta. Jeg fikk tak i A på veien, og det var deilig å høre stemmen hennes i handfrien. "Jeg føler meg mye bedre," sa hun. "Jeg tror ikke jeg har forstått før hvor tøft jeg hadde det i NJ. Nå har jeg også fått vite at jeg skal være her i fire uker til og at jeg deretter skal overføres til Catosenteret og være der i fire uker til. Det betyr at hvis alt går som det skal er jeg hjemme i løpet av to måneder. Det føles så deilig å ha et mål, noe som ikke bare går og går, men et mål, en deadline, noe å jobbe frem mot. "
"Det er veldig bra opplegg her nå. Jeg har en daglig time med en veldig flink fysioterapeut. Nå går jeg fortere, uten staver for det meste, og jeg merker fremgangen. Ansiktet er fremdeles det samme, jeg har fremdeles ikke følelse i venstre side, men jeg klarer å gå bedre, og jeg merker at jeg er ved bedre mot. Jeg merker også at jeg er i ferd med å få litt bedre selvtillitt i forhold til meg selv, og i forhold til hvordan jeg føler meg og i forhold til dere."

"I morgen kommer jentene hit etter skolen. Mamma kjører dem ut. De skal overnatte her for å se hvordan jeg har det, og på fredag skal de være med på treningen. Pappa har avtalt med dem at de skal skrive en rapport sammen som de skal presentere på skolen."
"Da kan jo jeg komme til lunch," sa jeg.
"Det er kjempefint. Da kan du være med på psykologitimen i etterkant, og så kan vi dra sammen etter det."
Jeg la på like før jeg kom frem til et postkontor. Der postet jeg skjemaene til NAV som vi hadde fylt ut mangelfullt. Takket være at vi har vårt eget firma, får A sykepenger mens hun er ute av drift. Det er en lettelse. Det er ingen spøk å drive for seg selv, og det offentlige gjør ingen forskjell på store selskaper som Hydro og små selskaper som vårt når det gjelder rapportering. Vi må ha et møte "med arbeidsgiver," altså med oss selv innen 12 uker for å lage en "plan" for å komme tilbake i arbeide igjen. Vi måtte fylle ut et skjema til NAV etter å ha fått et skjema fra vår fastlege. Skjemaet fra fastlegen ble så sendt inn til NAV. Ble behandlet av NAV. A har nå vært sykemeldt siden 23 juni, men enda har vi ikke fått utbetalt noen penger -- noe vi kan takke oss selv for som ikke klarte å fylle ut det kryptiske skjemaet riktig (men hvor mange klarer det?). Heldigvis har vi mulighet til å låne på huset for å holde det gående i månedene hvor det ikke er utbetalt noen lønn, men i praksis låner vi penger av banken for å sponse ineffektivitet i det offentlige -- i tillegg til at vi betaler både en god porsjon skatt og arbeidsgiveravgift og moms.
Uansett, ting ordner seg, vi er tross alt heldige som har godt med oppdrag, og jeg har nå hyret inn en fetter som skal hjelpe til med regnskapet.

Idag skal jeg bruke dagen på å forberede en jobb jeg skal gjøre i kveld. I morgen til Sunnaas for å treffe A og jentene. Deretter til gården hvor hele familien venter - K med A og B, T og Ø med N og L. Svigermor og svigerfar. Med oss fire blir vi tretten til bords. Jeg har sagt ifra at jeg ønsker å dra hjem på kvelden. Har et stort behov udekket for å være hjemme hos meg selv, være hjemme med min egen familie, lage vår egen mat, vaske tøy, tasse rundt en helg, etter nesten en uke på hotell, etter en hel sommer boende i fremmede omgivelser med kun sporadiske øyeblikk hvor vi alle har vært samlet. Jeg har regnet ut at siden juni har vi som familie tilbragt kanskje tre helger sammen. At jeg da velger å prioritere å være hjemme "som om ingenting hadde skjedd" føles ganske naturlig. Men nå må jeg jobbe.

PS: Når jeg nå kanskje skriver litt skjeldnere, kommer det ikke så mye av at As rehabilitering er på skinner -- det er fremdeles mye å skrive om -- men kanskje mer at tiden ikke strekker til. Det er ganske tidkrevende å være "caregiver" -- for jentene som nok synes det er tøft å plutselig være uten mamma, for A til en viss grad, og til å drive et lite selskap. S har også spesielle behov som krever tid -- vi skal til nytt møte hos øyelege i forb. med komplikasjoner med synet hennes, vi må få hjelp til å montere nytt utstyr fra NAV som ikke er på plass, jeg må informere i hennes klasse om hva som har skjedd, og i tillegg må klær vaskes og brettet (det hoper seg opp), aviser kastes, mat handles, jobber bookes, regninger betales og kunder pleies. Livet er meningsfullt men ekstremt intenst akkurat nå og jeg forsøker å også ta hensyn til mine egne behov slik at også jeg står løpet helt ut. Det betyr at det er endel andre ting som ryker -- kommer til å trappe ned eksterne verv, redusere jobbing som klasserepresentant etc. etc. inntil videre.