Vi er inne i en roligere periode nå. A er vel plassert på Sunnaas og hjemme i helgene. Jeg begynner å finne balansen i min nye rolle som hovedforsørger med utvidet omsorgsjobb. Jentene er i ferd med å innfinne seg med situasjonen, vi er alle i en prosess med å akseptere at livet er annereledes enn det har vært og at vi ikke vet hva fremtiden bringer oss. Men egentlig er jo livet slik hele tiden. Det er ikke noe nytt at ting forandrer seg eller at vi ikke vet hva som kommer. Men vår opplevelse er en påminner om at denne forventningen om at vi skal leve liv uten risiko egentlig er en illusjon -- at vi aldri er mer enn noen millimeter fra katastrofen - både som enkeltmennesker meg også som samfunn. Bestemors generasjon fikk krigen. våre foreldres generasjon -- ja, hva fikk de egentlig som generasjon? De kalles dessertgenerasjonen, 68ierne, etterkrigsgenerasjonen, og vår generasjon er vel ikke så mye bedre. Samfunnet har kanskje blitt bedre og bedre til å beskytte oss fra vugge til grav. Men vi er sjelden utenfor fare. Jeg ble minnet på dette da jeg syklet til jobben 11. september 2001 i Boston, da jeg så WTC hvor jeg selv hadde vært bare noen dager tidligere.
På Sunnaas er det stint av sunne mennesker i sin beste alder som plutselig har fått seg en trøkk: trynet på terrensykkel, bikket over på rulleski, snublet på løpetur, krashet med motorsykkel, en wire som har røket, en stige som har vært dårlig festet, et fall, et latterlig kort fall kanskje, eller rett og slett en liten blødning i hjernen og vips, i løpet av ti sekunder kan livet vært være snudd på hodet eller i værste fall avsluttet. Det er ingen spøk å leve, det er ingen grunn til å kjede seg, eller bekymre seg for de tingene man ikke kan påvirke. Det viktigste er å se fremover, og samtidig klare å nyte det eneste vi vet at vi har -- det som skjer her og nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.