Kantinen på Sunnaas

Drikker god norsk kantinekaffe fra et gult pappkrus mens jeg ser utover Oslofjorden, ser Slemmestad, en rød tanker til venstre på vei inn fjorden og jeg tenker på min egen mobilitet, min egen fabelaktige evne til å gå, til å bevege meg uten engang å tenke på at jeg kan bevege meg, denne tanken får jeg idet jeg er på vei inn i kantinen og passerer flere stavrende mennesker, en i rullestol, møysommelig på vei mot kaffeautomaten, en med krykker og proteser på begge ben, en dame uten ben, jeg forsøker å smile til henne, får ikke øyekontakt, og tenker på alle disse tingene vi ikke tenker på, å kunne gå, å kunne føre kaffekoppen til munnen, å kunne snu hodet, å kunne være ubesværet i sin egen kropp, evnen til å abstrahere nok til å tenke denne tanken som skiller mellom meg og kroppen min, og i forlengelsen av denne tanken, tanken på A som plutselig ikke har denne ubesværetheten, som ikke lenger kan løpe rundt i skogen, som plutselig, helt plutselig er avskåret fra disse dagligdagse tingene, som plutselig ikke kan helle te uten redsel for å brenne seg ubemerket, som ikke kan drikke te uten at teen renner ut av den ene munnviken, som ikke kan le uten at det ser skeivt ut, som ikke kan gå ned en lett skrånende overflate uten å nesten miste balansen.

Jeg var nettopp på rommet hennes for å se etter henne, men der var det bare en veldig hyggelig dame som redde opp sengen hennes, og som, etter å ha introdusert seg, "hei, jeg heter K," kommenterte As timeplan. "Det er veldig få som klarer en så tett timeplan som hun har lagt opp til. Jeg skulle ønske jeg hadde så mye energi som henne. Mange blir jo veldig fort slitne, men hun er helt enestående. Hun er alltid med, stiller kritiske spørsmål, det er bra med kritiske spørsmål, nei, hun er imponerende." Jeg så på timeplanen hennes, en fulltidsjobb av trening og rehabilitering, med "lage vafler" skviset inn på slutten av torsdag. "Jeg tror hun velger å trene fremfor å være med på pårørende samtalen," sa hun. "Det synes jeg er en god ide," sa jeg. "Det er jo en egen jobb å være pårørende, en ikke alltid godt forstått jobb, men jeg har en rekke spørsmål, og det er jo ikke alle spørsmålene som nødvendigvis er av interesse for A."

Men, altså, nå sitter jeg i kafeteriaen. Det er en fantastisk tidlig høstdag, skyfri himmel, vinden lager striper i sjøen, solen skinner på de hvite hyttene på Gåsøya, jeg skimter Kolsås, Røyken, Nærsnes, Steilene, Fagerstrand ligger rett rundt odden, og hører kafeterialyder -- skramlete stoler som settes på plass, plastrau med hvite sykehuskaffekopper som settes i en industriell oppvaskmaskin etsted utenfor synsvidde, personale i joggesko på vei mot kaffemaskinen, lyden av et kasseapparat, av en kaffemaskin som kværner ut enda en kopp kaffe, og på kontorer over hele landet sitter folk å oppdaterer seg -- leser igjennom nyhetene over en kaffekopp, går inn i et møte med fruktfat, bunker med papir, mennesker som tar hverandre i hendene, som ser på dagen som en helt vanlig dag, som ikke tenker på hvor heldige vi er som lever i våre hverdager, som kan sitte nesten uvitende om hvilken nytelse vi egentlig befinner oss i, som går i møter, som skriver på harde livet, som forsøker å finne løsninger, formulere oss i korthet, være vennlige mot kolleger, og idag, høstdagen 9.9.09 går vi videre i våre liv, hver på vår kant, mens jeg sitter her på Sunnaas og tenker over min egen mobilitet, min egen evne til å løfte kaffekoppen til munnnen, til å forme leppene rundt pappkanten, til å få den mørke vesken inn i munnen uten å søle, ned i svelget, at jeg kan høre, skrive, tenke, og at jeg kan glede meg over denne fantastiske utsikten, denne flotte høstdagen, den røde tankbåten som nå er midt i synsfeltet, og altså, evnen til å la tanken fly langt langt vekk.