Fredag ettermiddag

"Hva gjør en psykolog," spør S når hele familien har fått benket oss ned på det trange kontoret til Sunnaas psykologen, en ung dame som sitter bak en pult. Spørsmålet kommer brått. "Eh, vi snakker med folk som har det vanskelig. De fleste hos oss har jo fått en skade, enten som følge av slag eller annet uhell eller sykdom. Men ofte i tillegg til det fysiske -- det at kroppen beveger seg og fungerer - så hender det også at det skjer noe med det kognitive -- altså det som skjer inne i oss selv, hvordan vi føler oss for eksempel, om man er lei seg eller deprimert, slike ting jobber vi med." S drikker Farris fra et pappglass. "Hva er forskjellen på å være lei seg og være deprimert?"
"Lei seg er noe som er helt naturlig og som de aller fleste opplever i forbindelse med et slag. Da er det ikke bare den som har fått slaget som er lei seg, men alle i familien. Det er en helt naturlig reaksjon som jeg er sikker på at dere også opplever." Vi nikker. "Men depresjon er når man føler seg veldig lei seg over en lang periode, uten at man helt forstår hvorfor. Man mister ofte lysten til å gjøre noe som helst, man orker ikke å ta vare på seg selv ofte, mister lysten til å stå opp om morgenen osv. Det er å være deprimert."
"Mamma har jo hatt slag, og vi har gjort en rekke tester, en såkalt nevropsykologisk grunntest, og den gir ingen utslag. Men mamma er jo i utgangspunktet en veldig ressursterk dame, og derfor kan det godt hende at testen ikke slår ut fordi hun i utgangspunktet lå langt over gjennomsnittet og nå kun når opp til gjennomsnittet. Det kan hende at det er for tidlig å si noe om det."

"Kontoret" er et ombygd pasientrom. Jeg ser alarmsnoren ut av veggen, strømuttakene midt på veggen, og på pulten står det en modell av en hjerne i tilfelle noen skulle være i tvil om hva man snakker om her. En oppslagstavle har en oversikt over ulike møter og seminarer.

"Hva er den største forskjellen for dere nå når mamma er borte," spør hun.
"Vi må rydde mye mer," sier S.
"Pappa er en slavedriver," sier H. "Han svinger i humøret. Noen ganger er han blid og andre ganger er han streng. Veldig streng."

Vi snakker om As fremgang. Hun går mye bedre. Og da mener jeg virkelig store fremskritt! Hun bruker nesten ikke staver når hun går, er nesten ikke kroket slik gamle mennesker gjør av redsel for å falle. Øynene er mye bedre synkronisert. Jeg holder pekefingeren foran øynene hennes og når jeg beveger dem følger hun dem nesten helt ut i høyre perifieri. Det kan virke som om Sunnaas kun har en synspedagog. "Vi er tre på min avdeling som virkelig trenger trening av synet, men det får vi ikke," sier A. Det høres merkelig ut at en så viktig del er så dårlig bemannet. På den annen side, det er også et kjempeproblem i Oslo Kommune. Det er nesten ikke synspedagoger å oppdrive.

A forteller at hun fremdeles ikke kan lese noe særlig. Det er ikke fordi hun ikke forstår bokstaver men fordi hun har problemer med å koordinere øynene. "Jeg må antagelig lære å skrive touch med venstre hånd igjen," sier hun. "Men det er ikke noe i veien med min evne til å abstrahere bokstaver." Det er gode nyheter.

Hun forteller at hun har tenkt mye på hvem hun er. "Når jeg ikke kan gjøre noen av de tingene jeg pleide å kunne gjøre, hvem er jeg da? Hvis jeg ikke kan klippe plenen, ikke jobbe i hagen, ikke skrive, ikke lese, ikke lage mat, ikke gjøre noen av de tingene jeg er glad i å gjøre og som er meg. Hvem er jeg da?" Senere i bilen, på vei til gården, snakker vi om dette. "Veldig mye av det som er deg er jo din interesse for, din nyskjerrighet i forhold til andre mennesker," sier jeg. Du er jo en fantastisk lytter. Du har en enorm empati. Du bryr deg jo genuint om andre mennesker på en måte som få andre jeg kjenner. Det er jo veldig mye av hva du er. Og den egenskapen har jo ikke forsvunnet." "Nei, tvert imot, den har blitt sterkere," sier A.

Etter psykologitimen traff jeg informasjonssjefen på Sunnaas. Vi snakket om blogging og om utfordringene dette representerer for Sunnaas. Jeg så på den fantastiske utsikten jeg hadde opplevet første gang da A og jeg var i kantinen første dagen. "Jeg tror ikke du kan forhindre folk fra blogge om sine opplevelser her -- enten som pasienter eller pleier, men du kan påvirke hvordan de gjør det," sa jeg. "Men du kan selv velge om du vil kunne påvirke dem eller ei. Ønsker du å kunne påvirke må du ha en positiv innfallsvinkel. Du kunne f.eks. hjelpe folk som vil blogge. Du kan hjelpe dem å sette opp det tekniske. Du kan hjelpe dem å forstå hva det betyr, hjelpe dem å forstå at det er viktig at de ikke identifiserer andre pasienter eller ansatte. Og de forstår at de kan ha en lukket eller åpen blogg. Dette kan være nyttig for mange. Når man er i en krise har alle rundt en et udekket informasjonbehov. Man kan slite seg helt ut på å forsøke å informere alle en-til-en, men det er mye mer effektivt å la nettverke informere seg selv og at man selv bare sender en epost hver gang man ønsker å si noe." Informasjonssjefen nikket og smilte. "Det å ha en egen blogg er jo også en mulighet," fortsatte jeg. "Men, ofte så er det vanskelig å skrive ting fordi idet man skal representere en organisasjon så skal alt være i henhold til en viss linje og da blir det tilslutt så objektivt at det blir fullstendig uinteressant. Jo mer subjectiv informasjonen er, jo mer interessant er den," sa jeg.

Vi tok farvel med hverandre i resepsjonen, enige om å treffes igjen.
Deretter dro vi til gården. Det høljet ned, og A satte seg fint inn i bilen på egenhånd, og jeg kjørte som en gammel gubbe langs de svingete veiene på Nesodden, mer optimistisk enn på lenge.